Hjem

Minnetale over Knut Erik Tranøy

holdt i fellesmøte
den 6. desember 2012

av professor Olav Gjelsvik

Knut Erik Tranøy døde 19. mars i år. Ved hans bortgang har Norge mistet en av sine fremste filosofer.
   
Tranøy, født 10.12. 1918, vokste opp i Oslo. Han tok examen artium i 1937 og studerte deretter engelsk, historie og norsk ved Universitetet i Oslo. Han ble arrestert sommeren 1943, satt i fengsel, og leste denne høsten gammelnorsk på enecelle. Sammen med omtrent 650 andre mannlige studenter som ble arrestert 30. november 1943, ble han sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald. Han ble i krigens sluttfase befridd av Bernadotteaksjonens 'hvite busser'.
   
Etter krigen var Tranøy formann i Studentenes fellesutvalg ved Universitetet i Oslo 1945--46. Han dro deretter til USA, hvor han var attaché ved Den norske ambassaden i Washington. Her våknet hans interesse for filosofi. Han ble i 1948 M.A. ved University of North Carolina på en avhandling om fredssakens etiske grunnlag. Han fortsatte sine filosofistudier i Cambridge, England, hvor han i 1953 tok doktorgraden på avhandlingen On the Logic of Normative Systems.
   
Ikke lenge etter ble han ansatt ved Universitetet i Oslo. Han ble deretter den første professor i filosofi i Bergen i 1959, hvor han var i nitten år. Fra 1978 til 1986 var han professor i filosofi i Oslo, fulgt av tre år som seniorstipendiat og fungerende professor i medisinsk etikk ved Det medisinske fakultet i Oslo. Han har vært dekanus ved HF i Bergen og prorektor ved UiO mens Bjarne Waaler var rektor. Han var medlem av en rekke komiteer for forskningsspørsmål og medisinsk etikk. Han har også vært gjesteprofessor ved flere utenlandske universiteter og en skattet foredragsholder i inn- og utland. Tranøy var i tillegg til å være medlem i Det Norske Videnskaps-Akademi også medlem i Det Kgl. Norske Videnskapers Selskab og ridder 1. klasse av St. Olavs orden.
   
Det viktigste ved hans administrative virke er trolig hans hovedrolle i de ti første leveåra til filosofisk institutt i Bergen. Det andre organisasjonmessig viktige er pionerarbeidet ved senter for medisinsk etikk i Oslo. Tranøy har gitt liv og retning til to viktige institusjoner i det norske landskapet, og begge disse institusjonene verdsetter Tranøy svært høyt for det han har gjort for dem.
  
I sin vesle intellektuelle selvbiografi i Samtiden 2001, betoner Tranøy dette som viktig for hans faglige valg: Det første er at han kom fra humaniora, og alltid var dypt preget av det. Han fant seg imidlertid ikke fullt ut til rette i humaniora, han fant mangler i forhold til både faglig kvalitet og samfunnsmessig engasjement. Filosofien ble løsningen, her var det plass for begge deler. Hans erfaringer fra krigen er en viktig bakgrunn for de faglige valg han gjorde innad i filosofien.
   
Cambridge var rundt 1950 på vei mot slutten av sin filosofiske storhetstid, men fortsatt et eldorado. Tranøy skrev til professor C.D. Broad, som var helt ukjent for ham, og spurte om han kunne komme dit for å studere videre. Broad svarte: "I cannot see why you should not, the only problem might be to find a place to live, but I have talked to professor von Wright, and you can stay with him."
   
I C.D. Broad fikk Tranøy en av de beste veiledere man kunne ha i 1950. Han er fortsatt berømt for sin monumentale bok om The Mind and Its Place in Nature. I Georg Henrik von Wright, Wittgensteins unge finske etterfølger, fikk Tranøy en veileder til, og en venn, rådgiver, inspirator og støtte for livet. Von Wright er ofte ansett som den fremste nordiske filosof i forrige århundre.
   
Det er med råd og inspirasjon fra tospannet Broad og von Wright at Tranøy skriver sin doktoravhandling, som er et fremragende stykke arbeid. Første del av denne er et oppgjør med de toneangivende syn på etisk tenkning og etisk språk i samtida. Kritikken mot Carnap og Stevenson er spesielt gjennomtrengende. Jeg vil summere det opp slik: Her finner man den filosofisk viktigste og klart tyngste kritikk av sentrale teser hos de logiske empiristene (positivistene) som noen nordmann har levert. Filosofisk sett er all senere positivismekritikk langt mindre original og langt mindre interessant. Man finner også mye mer enn det, hoveddelen av arbeidet er positive innsikter om etikk og normativitet.
   
Den videre utvikling, på godt og vondt, er at dette på mange måter banebrytende arbeidet ble lagt til side, først til fordel for studier av middelalderfilosofi, og Thomas Aquinas. Dette resulterte også i arbeider av svært høy kvalitet, særlig ett bare kalt 'Aquinas' er med i en viktig antologi, og har vært mye lest i utlandet. Deretter gikk han etter hvert dypere inn i vitenskapsteori og ikke minst vitenskapsetikk i et bredt og omfattende samfunnsperspektiv på vitenskapelig virksomhet. Innen feltet vitenskapsetikk framstår han i dag som en internasjonal pioner. Deretter, på mange måter som en videreutvikling av arbeidet i vitenskapsetikk, kom arbeidene i medisinsk etikk som står i et interaksjonsforhold med det organisatoriske arbeidet rundt dette feltet.
   
Midt på 1990-tallet var Tranøy med i en av de første gruppene ved CAS, senter for grunnforskning, og samtidig vendte han tilbake til de mer allmenne tema rundt moralfilosofi i doktoravhandlingen. Han utforsket på nytt forholdet mellom generell etikk og de framvoksende feltene i vitenskapsetikk og medisinsk etikk, og han utforsket begrepet om allmennmoralen som noe konstitutivt for menneskelig interaksjon slik vi kjenner den, det vil si som noe som på helt vesentlig vis karakteriserer våre liv. I boka Det 'Åpne Sinn' skiller han denne fra vår tenkning om moral, den første er ikke noe vår tenkning kan oppheve. Det er ikke urimelig å si at med dette var ringen sluttet, og at han var kommet et langt stykke videre i de store grunnproblematikkene som doktoravhandlingen gikk inn i. Hans begrep om allmennmoralen foregriper det som avdekkes i mye empirisk forskning som har kommet de senere år om hvordan moral faktisk preger menneskers liv på gjennomtrengende vis. Gjennom hele sitt faglige virke hadde Tranøy en egen evne til å foregripe ting som var underveis i faget.
   
Man kan stille spørsmålet hva som ville skjedd om han i stedet for å komme tilbake til Norge hadde blitt i utlandet. Jeg tror vi ville sett et mye klarere fokus på å videreutvikle arbeidet fra Cambridge. Det var heller ikke uten videre lett å komme tilbake til Norge for en som ikke hadde studert filosofi her, ikke nødvendigvis fordi det var motvilje, men fordi miljøet var lite, og særdeles lite for det han var opptatt av. Tranøy karakteriserer seg selv som en ensom ulv, og mer ensom enn ulv i selvbiografien i Samtiden. Det norske fagmiljøets faglige svakheter viste seg i det at det som miljø ikke var fullt ut i stand til å forstå og sette pris på det han hadde gjort i Cambridge. (På det individuelle plan var det noen klare unntak i dette mønsteret). I dag har vi et senter for fremragende forskning i filosofi i Oslo, Centre for the Study of Mind in Nature, et senter som fokuserer på det normative som det som særkjenner det menneskelige. Vi studerer her, slik C.D. Broad gjorde, The Mind and Its Place in Nature, med utgangspunkt i det normative som jo opptok Tranøy hele livet. Han kom med sin fremragende doktorgrad fra et toppuniversitet hit til Oslo på 1950-tallet, og var vel i det tiåret den eneste som gjorde det. Denne høsten (2012) har vi brakt hit til Oslo seks slike forskere fra utlandet.
   
Jeg selv kom tilbake til Oslo fra Oxford i 1986. Som Tranøy er jeg humanist av bakgrunn, og holdt, som han, nesten på å ta historie hovedfag i stedet for filosofi. Som han fant jeg utilstrekkelig kvalitet i mye av humaniora, og lite engasjement. Han tok imot meg, og tok seg av meg, og jeg var mange ganger hjemme hos hans kjære Eva og ham. Jeg lærte ham å kjenne som en usedvanlig varm personlighet og familiemann. Jeg har mye å takke for. Langt viktigere er det at norsk filosofi og norsk vitenskap har svært mye å takke Tranøy for.

Vi takker ham og minnes ham.


Liten bibliografi med utvalgte verker av Knut Erik Tranøy

  • (En utførlig bibliografi finnes i Tranøy 1998, The Moral Import of Science, utarbeidet av Andrew I.J. Jones.)
  • Tysklandsstudentene, (med Michael Sars) 1946.
  • On the Logic of Normative Systems, Cambridge 1953. Upublisert. Finnes i Universitetsbiblioteket i Oslo, to bind.
  • Thomas Aquino som moralfilosof, 1957. Oslo, Universitetsforlaget.
  • Filosofi og diktning og Vitenskapelig holdning og vitenskap, i Egil A. Wyller og Asbjørn Aarnes, Brytninger i tidens tankeliv, 1960, i serien Idé og Tanke, Oslo, Tanum.
  • Fornuft eller følelse. To tradisjoner i moralfilosofien, 1961. Oslo, Universitetsforlaget.
  • Aquinas, i Daniel John O'Connor A Critical History of Western Philosophy, 1964. Basingstoke, MacMillan.
  • Thomas Aquinas. Utvalg, innledning og oversettelse, 1967. Oslo, Pax.
  • Filosofi i vår tid, (med Jon Hellesnes) 1968. Oslo, Pax.
  • Norms of Inquiry: Methodologies as Normative Systems, i Gilbert Ryle (e.) Contemporary Aspects of Philosophy, 1976. Boston, Oriel Press.
  • Vitenskapen - samfunnsmakt og livsform, 1986. Oslo, Universitetsforlaget
  • Medisinsk etikk i vår tid, 1991. Oslo, Sigma.
  • The Moral Import of Science, 1998. Oslo, Sigma,
  • Det åpne sinn, 1998. Oslo, Universitetsforlaget.
  • Forsøk på å leve livet baklengs. Samtiden nr. 4 2001.
Det Norske Videnskaps-Akademi
Drammensveien 78
N-0271 Oslo
Telefon: +47 22 84 15 00
E-post: post@dnva.no
 
Nettredaktør: Anne-Marie Astad
Design og teknisk løsning: Ravn Webveveriet AS
 
The Norwegian Academy of Science and Letters
Drammensveien 78
N-0271 Oslo, Norway
Telephone: + 47 22 84 15 00
E-mail: post@dnva.no
Web editor: Anne-Marie Astad
Design and technical solutions: Ravn Webveveriet AS