Hjem

Minnetale over professor Ernst Sejersted Selmer

holdt i fellesmøte
den 7. juni 2007

av professor emeritus Helge Tverberg

Ernst S. Selmer ble født 20. februar 1920 som første barn av (senere) professor Ernst Westerlund Selmer, som også var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, og fru Ella Selmer. Familien Selmer kom til Norge fra Schleswig-Holstein tidlig på 1700-tallet og den har satt mange spor etter seg her. Dens best kjente medlem er nok Selmers oldefars fetter, Christian August Selmer, statsminister i 1884.

Noen få ord om Selmers foreldre kan være på sin plass for å kaste lys over hans energiske natur. Ikke alle vet at filologenes beryktede 12-timers eksamen skyldtes Ernst W., som en gang satt i over 20 timer, så man fant å måtte innføre en grense. Ella Selmer var aktiv i foreldrearbeidet ved Stabekk gymnas der Ernst og hans to brødre, Knut (også akademimedlem) og Nicolay gikk. Hun var senere drivkraften bak oppføringen av en nietasjes boligblokk på Kringsjå for universitetspensjonister.

Selmers matematiske talent kom frem allerede i skoletiden. I 1937 fikk han en pris på skolen, og han var også bidragsyter til Tall og Tanker, et eget matematikkblad ved Stabekk gymnas. I 1938 vant han Kronprins Olavs matematikkpris for gymnasiaster. Da ble også broren Nicolay premiert, så hadde ikke han omkommet i 1943, under trening til bombeflyger, hadde familien kanskje hatt to matematikere. Ernst viste også en sportslig side som fremragende kulestøter og diskoskaster i intergymnasiale konkurranser, også i nordisk sammenheng.

Selmers studietid startet på en spesiell måte. Samtidig som han studerte mekanikk, fysikk og kjemi, arbeidet han med matematikken. I 1942 og - 43 publiserte han i alt hele 8 artikler om primtall. I hovedoppgaven fra 1945, som bygger på disse, nevner han at arbeidet med oppgaven omfattet 6 -700 timers regnearbeid; dette var et forvarsel.

Fortsettelsen ble også spesiell. I 1943 stengte tyskerne Universitetet og arresterte alle studenter de fikk tak i. Selmer flyktet til Sverige og i 1944 ble han sendt videre til England, der han "ankom sammen med de første V1-bombene", som han sa. Hans tekniske talent var blitt oppdaget i Sverige, så ved siden av det mer matematisk betonte arbeid med koder som han hadde begynt med allerede der, fikk han nå det fullstendige tekniske ansvar for alle norske militære og sivile siffermaskiner i London.

I 1945 kunne han så fullføre cand.real.-studiet, med den strålende hovedkarakter 1.15. Han kunne også gifte seg med sin Signe Randi Johanne (bedre kjent som Lillemor) Faanes som hadde ventet på ham hjemme. Hun ble hans gode støtte gjennom hele livet og hans store innsats på mange felt hadde nok ikke vært mulig uten henne.

I 1946 ble han så universitetslektor i Oslo, og hans store pedagogiske evner kom straks frem (jeg har hørt at han skal ha vært Pedagogisk Seminars beste student i praktisk lærerdyktighet). Gjennom alle år holdt han meget gode forelesninger, rikt illustrert med konkrete eksempler, og det på alle nivåer. I 1948 ga han ut en lærebok i differensial- og integralregning som ble en langvarig suksess. Den var preget av hans praktiske sans og var meget velegnet for studenter som trengte visse kunnskaper uten å gå for mye inn på den teoretiske bakgrunn.

Selmer kom nå i gang med matematisk forskning for alvor. I 1951 forelå hans store doktoravhandling om Diofantiske ligninger av typen ax3 + by3 + cz3 = 0. Her er a, b, c gitte hele tall og man spør etter løsninger (x, y, z) i hele tall (den trivielle løsningen x = y = z = 0 teller ikke). Han løste mange ligninger og viste at mange andre ikke hadde løsninger. Tilfellet a = 3, b = 4, c = 5 er spesielt interessant. Den tilsvarende ligning har ingen løsning på tross av at den består visse tester. Dette viser at det såkalte Hasse-Minkowski-prinsippet, som gjelder for andregradsligninger, ikke gjelder for tredjegradsligninger. Eksempelet vil for alltid knytte Selmers navn til trippelet 3, 4, 5, liksom Pythagoras' er knyttet til det samme trippelet.

Vårsemesteret 1949 tilbrakte Selmer i Cambridge, der han ble kjent med den senere så berømte tallteoretiker J.W.S. Cassels. Dette var nyttig for dem begge, for Cassels kunne benytte seg av Selmers omfattende regninger, og kunne dessuten gå videre med teorien. Han oppdaget også en gruppe som var implisitt i Selmers resultater og døpte den Selmergruppen. Tidligere hadde de store norske matematikere Abel, Sylow og Lie fått grupper oppkalt etter seg, så dette føltes nok bra!

Det neste utenlandsoppholdet i Princeton og Los Angeles i 1951--52 ble av særlig stor betydning for Selmer. Nå kunne han bruke elektroniske datamaskiner, det revolusjonerende nye verktøyet, til å videreføre sine regninger fra doktoravhandlingen. Hans kombinasjon av praktisk og teoretisk talent kom her til sin rett: Han fortalte senere stolt at han var den første som hadde skrevet et program for datamaskinen i Princeton som virket ved første forsøk. Det bør også nevnes at han på denne tiden faktisk konstruerte, alene, en datamaskin som under navnet Burroughs 205 var den eneste alvorlige konkurrent til IBM 650 i slutten av 50-årene.

For øvrig må det ha vært et eventyr for en ung universitetslektor å komme til Princeton og treffe, og omgåes, folk som von Neumann, Einstein, Oppenheimer og vår egen stjerne Atle Selberg.

I 1956 studerte Selmer polynomer av formen xn ± x ± 1 med henblikk på faktorisering i polynomer med heltallige koeffisienter. Dette stoffet ble videreutviklet av Wihelm Ljunggren og en rekke av hans studenter, og dessuten av den kjente polske matematiker A. Schinzel. Polynomene har nylig fått navnet Selmerpolynomer.

I 1957 ble Selmer professor ved Universitetet i Bergen, der han ble til pensjonering i 1990. Her ble han en ressursperson. Ikke bare la han et kjempearbeid ned i å utvikle undervisningen i ren matematikk, han var også hovedarkitekten for det Matematisk-Naturvitenskapelige Fakultets studieplan av 1959. I årene 1960--68 var han prodekanus og dekanus ved fakultetet, bare avbrutt av et friår i Cambridge i 1964--65.

I Cambridge gikk han inn på et annet matematisk område: lineær rekursjon og periodiske følger. Dette hadde sammenheng med hans arbeid med koder under krigen. Det hadde han, ukjent for de aller fleste, fortsatt med etterpå. Han hadde nær kontakt med etterretningstjenester både i og utenfor NATO, og han utarbeidet bl.a. koder som ble brukt av hele NATO. Den interessante matematikken han kom borti her, ga grunnlag for en rekke hovedoppgaver, bl.a. for Dan Laksov og Tor Helleseth, begge nå akademimedlemmer. Helleseth er nå leder av Selmersenteret ved UiB. Det ble opprettet i 2003, men røttene går altså over 60 år tilbake.

På tross av sine mange gjøremål var Selmer en meget grundig og inspirerende hovedfagsveileder. Av og til forsket han i parallell med studenten (uten at denne tapte kreditt) og en student fortalte at han tidvis satt oppe om natten for å kunne komme først frem til et resultat og slik slå veileder.

Selmers forhold til datamaskiner var mangesidig. I 1968 sørget han for at vårt institutt fikk en amanuensis som skulle utføre beregninger på datamaskin for de rene matematikerne (i stedet for å undervise). Denne amanuensisen ble til stor nytte, ikke bare for Selmer og hans gruppe, men også for oss andre; selv hadde jeg virkelig avgjørende nytte av den ved flere anledninger. Ved UiB var Selmer en sentral person for innføring av undervisning i og bruk av EDB. På det nasjonale plan var han bl.a. i mange år medlem av Statens råd for databehandling, og styremedlem i Norsk Regnesentral. Han var også involvert i saker av stor samfunnsmessig betydning: Innføring av personnumre, der han kunne bruke sin spesielle matematiske innsikt, og spørsmålet om undervisning i universitetsfag ved distriktshøyskolene. I sistnevnte sak fikk Selmerkomiteens innstilling (1972) sterk innflytelse på den videre utvikling. Alt dette, sammen med hans vitenskapelige innsats medførte at han ble St. Olavsridder av 1. klasse i 1983. Før det var han allerede medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og av Videnskabsselskabet i Trondheim.

Fra midt på 70-tallet fikk Selmer så anledning til å konsentrere seg om faget for fullt igjen, nå på enda et nytt felt: kombinatorisk additiv tallteori. Litt frivolt kan man si at det her dreier seg om visse problemer som oppstår f.eks. når man skal veksle pengebeløp i mynter av gitte verdier. Samarbeidet med studenter og instituttansatte, og med Gerd Hofmeister i Mainz, gjorde at Mainz og Bergen i en årrekke var de ledende sentre på dette spesialfeltet. Selmer var selv stolt av at han etter fylte seksti hadde skrevet "to doktorgrader". Problemene på dette feltet kan virke ganske enkle, men er det slett ikke. De ligger dessuten meget godt til rette for bruk av datamaskiner, noe som kan ha påvirket Selmers valg.

På den matematiske siden bør det også nevnes at Selmer var meget sterkt involvert da Norsk Matematikkråd ble dannet i 1971, og at han tok initiativet til det første Nordiske Kombinatorikkmøte i 1981. Begge prosjekter har vist seg viktige og levedyktige.

Alt dette ville ha vært en stor nok innsats for de fleste. Men ikke for Selmer: I 25 år, fra 1954 til 1978, var han redaksjonssekretær for det halvt populærvitenskapelige Nordisk Matematisk Tidskrift. Her gjorde han alt, fra nitid korrekturlesing til forfatterhjelp. Da han fikk avløsning i 1979, var det en gruppe av 8 matematikere i Kristiansand som delte jobben mellom seg. Dette arbeidet ga ham mange venner og kjente i Norden, og var nok delvis en stimulans i perioder med mindre matematisk aktivitet ellers.

Vi kolleger kunne aldri merke at Selmer hadde det for travelt eller var stresset. Han hadde et jevnt godt humør, en fin humoristisk sans og et nøkternt, men behagelig vesen. Gjennom sin allsidige virksomhet kom han jo i kontakt med et utall mennesker utenfor instituttet, men jeg har aldri hørt et ufordelaktig ord om ham. Det ble et følbart savn da Selmers dro til Ski som pensjonister i 1990. Men vi forsto godt at de ville komme nærmere til landstedet i Hvitsten og sitt eneste barn, mikrobiologen Johanne-Sophie Selmer ved Karlstads Universitet. Selmer prioriterte hjemmet og familien høyt; som ung mann gjorde det et sterkt inntrykk på meg da han ikke ville bryte en avtale med datteren til fordel for et møte med Fieldsmedaljevinneren Alan Baker. Arbeidet var hans liv, men han hadde én hobby, hagearbeid, utført med karakteristisk iver og flid, så det forekom at botanikeren Knut Fægri la ekskursjoner til Selmers hage.

Pensjonistårene på Ski ble gode for Selmers. En matematisk begivenhet gledet dem spesielt. I 1994 beviste englenderen Andrew Wiles den såkalte Fermats siste sats om visse Diofantiske ligninger. Dette kan kanskje regnes som den største matematiske begivenhet i det tyvende århundre. I dette beviset spilte Selmergruppen en viktig rolle, og det var selvsagt både interessant og hyggelig for Selmers å få delta ved utdelingen av Rolf Schock-prisen til Wiles i Stockholm.

Selmer var i god fysisk og mental form helt til han ble rammet av et slag høsten 2004. Etter det ble han aldri den samme, men han beholdt sitt gode humør, så det var alltid en glede å besøke ham. Den 8. november 2006 sovnet han stille inn. Den 16. februar 2007 ble det avholdt et minneseminar over ham på vårt institutt. Det var vel kanskje først da at omfanget av, og allsidigheten i, hans innsats for faget, universitetet og samfunnet gikk opp for oss for fullt. Jeg lyser i takknemlighet fred over hans minne.

Litteratur: I stedet for å gi en litteraturliste, vil jeg henvise til den temmelig fullstendige databasen http://www.ams.org/mathscinet/index.html
 

Det Norske Videnskaps-Akademi
Drammensveien 78
N-0271 Oslo
Telefon: +47 22 12 10 90
Telefaks: +47 22 12 10 99
E-post: dnva@online.no
 
Nettredaktør: Anne-Marie Astad
Design og teknisk løsning: Ravn Webveveriet AS
 
The Norwegian Academy of Science and Letters
Drammensveien 78
N-0271 Oslo, Norway
Telephone: + 47 22 12 10 90
Fax: + 47 22 12 10 99
E-mail: dnva@online.no
Web editor: Anne-Marie Astad
Design and technical solutions: Ravn Webveveriet AS