Hjem

Minnetale over professor Gerd Høst Heyerdahl

holdt i Den historisk-filosofiske klasses møte
den 18. oktober 2007

av professor John Ole Askedal

 Professor Gerd Høst Heyerdahl sovnet den 1. mars 2007 stille inn på Madserudhjemmet i Oslo i en alder av nesten 92 år. Hun ble født i Oslo den 28. mars 1915. Gerd Høst (som hun vanligvis kalte seg i faglige og kunstneriske sammenhenger) ble innvalgt som medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1976. Hun var et usedvanlig rikt og allsidig begavet menneske som i løpet av sitt liv hadde suksess på tre ulike karriereveier, først som skuespiller i Norge og Tyskland, dernest som germanistisk forsker og universitetslærer, og endelig som forfatter av skjønnlitteratur og biografiske verker. Hun har berettet utførlig om sitt rike liv i erindringsboken Cupido og det gamle apotek (1994), som henter sitt navn fra hennes barndoms Kristiania-miljø.

Gerd Høsts far var overlege Herman Fleischer Høst (1883 –1980), født i Halden og oppvokst i Kristiania. Hennes mor Gudrun (1888 –1976), født Rasmussen, var fra Stavanger. Begge hadde bakgrunn fra sin hjembys handelsborgerskap. Sine første barneår tilbrakte Gerd Høst sentralt i Kristiania ved St. Olavs plass, hvor hun gikk på den kjente Ragna Nielsens skole. Hennes far arbeidet ved Rikshospitalet. Da han fikk en ny stilling ved Bærum sykehus, flyttet familien først til Høvik og så til Stabekk. Her gikk hun inn i et kulturelt våkent ungdomsmiljø med aktiv interesse for teater. Hun avla examen artium ved Stabekk kommunale høyere almenskole i 1933.

Etter examen artium hadde Gerd Høst først planer om språkstudier og begynte å lese til forberedende prøver ved universitetet. Teatermannen Hans Jacob Nilsen hørte henne resitere dikt ved to anledninger; første gang var det Bjørnsons ”Bergljot”, som forble et glansnummer gjennom hele Gerd Høsts skuespillerkarriere. Han ble begeistret for hennes talent og klarte å overbevise hennes far om at Gerd burde gå teaterveien. Hun tok privattimer hos Bjørn Bjørnson og Halfdan Christensen og hadde sin debut på Det Norske Teatret i 1934. Samme år gikk veien videre til Den Nationale Scene i Bergen hvor Hans Jacob Nilsen var nyskapende teatersjef. I 1936 vendte hun tilbake til Oslo, til Nationaltheatret. Her gjorde hun bl.a. i 1937 stor lykke som Solveig i Peer Gynt, i en forestilling som også gjestet Verdensutstillingen i Paris. Høsten 1937 drog hun til Berlin i forbindelse med at en tysk regissør trengte skuespillere til en synkronisert norsk versjon av en filmatisering av Knut Hamsuns Pan. Oppholdet i Tyskland ble retningsgivende for henne på flere måter. I Berlin fikk hun en stor norsk og tysk, ikke minst tysk-jødisk omgangskrets. Her møtte hun den norske direktøren og ingeniøren Thorvald Emil Heyerdahl (1881–1957), som hun giftet seg med i 1943. Sammen med ham fikk hun sønnene Thorvald Ketil og Halvor.

I Berlin kom Gerd Høst i kontakt med ledende personligheter i den tyske teater- og filmverden. Hun ble ansatt i Tobis Film og hadde roller i to spillefilmer. Dernest gjorde hun suksess i flere forestillinger ved Deutsches Theater som ble ledet av den kjente Heinz Hilpert. Gerd Høst perfeksjonerte seg i tysk og kom på innsiden av språket. Av helt spesiell betydning for henne ble den nære kontakt hun fikk med jødisk kultur gjennom sin hybelvertinne og venninne Henriette ”Mutti” Rothenstein, litteraten Max Tau, som hun hadde et utstrakt samarbeide med i Norge etter krigen, og mange andre nære venner med jødiske røtter eller jødisk tilknytning. Gerd Høsts personlige opplevelse av det kapittel av den jødiske lidelseshistorie hun var øyenvitne til i de siste førkrigsårenes Tyskland, slapp aldri taket i henne. Den ble formidlet til et stort publikum i NRKs TV-dokumentar ”Høst i Berlin” fra 2002, hvor Gerd Høst tok seerne med på en vandring i det Berlin som var forsvunnet, men som levde videre i henne og som hun så det som en oppgave å formidle videre til nye generasjoner.

Etter det tyske angrepet på Norge den 9. april 1940 reiste Gerd Høst tilbake til hjemlandet så snart det praktisk lot seg gjøre. Hjemme i Norge ble hun først ansatt ved Centralteatret. I 1942 opptrådte hun med opplesninger av norsk nasjonal lyrikk i Danmark, til danske nazisters uttrykte fortørnelse, og rakk også en avstikker til Sverige. Hun fant det imidlertid etter hvert vanskelig – hennes eget ord er ”meningsløst” – å forene en fortsettelse av skuespillerkarrieren med krigstidens virkelighet og gjenopptok sine gamle planer om språkstudier ved universitetet. Hun orienterte seg først i retning av litteratur. Men den vidtfavnende keltologen, germanisten og runeforskeren professor Carl J.S. Marstrander viste til at hun var ”glad i grammatikk”. Hun var fascinert av grammatiske strukturers logikk, og det ble til at hun valgte språkvitenskap og gammelgermansk. Etter at Universitetet ble stengt i 1943, fortsatte hun studiene privat. I februar 1945 fant hun det imidlertid sikrest å ta seg over til Sverige. I kontakt med norsk motstandsbevegelse hadde hun arbeidet med å få satt fri nordmenn fra tysk fangenskap, og hennes bror Herman, som var medlem av Milorg, var etterlyst av tyskerne etter en skuddveksling med Gestapo. Flyktningtilværelsen ble imidlertid kortvarig. Høsten 1945 kunne Gerd Høst returnere til Oslo, hvor hun fortsatte sine studier.

Gerd Høsts fremste faglige veileder og læremester var Carl Marstrander. Andre lærere og kolleger som fikk stor betydning for henne, var Ingerid Dal, Hans Vogt, Hallfrid Christiansen og Carl Hjalmar Borgstrøm. De er portrettert med varme i erindringsboken Cupido og det gamle apotek. Gerd Høsts studenttilværelse kan ikke ha vært helt enkel. Hun var småbarnsmor og fortalte senere frydefullt om hvordan hun hadde lapper med gammelindiske og gammelgreske paradigmer hengende over kjøkkenbenken til inspirasjon og kunnskaps ervervelse mens hun utførte sitt husarbeid.

Gerd Høst avla i 1949 magistereksamen i sammenlignende germansk språkvitenskap med avhandlingen ”Untersuchungen über die gotisch-ostgermanische Sprachfamilie”. Hun ble NAVF-stipendiat i 1950, og fra 1953 til 1960 var hun universitetsstipendiat. I 1960 ble hun utnevnt til dosent i tysk språk ved Norges Lærerhøgskole i Trondheim med ansvar for å bygge opp og være bestyrer for Lærerhøgskolens Tyske institutt. I 1969 etterfulgte Gerd Høst Ingerid Dal som professor i germansk filologi ved Universitetet i Oslo. Hun gikk av for aldersgrensen i 1985. I 1971–1973 var Gerd Høst også bestyrer for Institutt for teatervitenskap ved Universitetet i Oslo.

Gerd Høsts stipendiatår ble innledningen til en meget produktiv germanistisk forskerkarriere. Hun var opplært av Marstrander til å gi seg i kast med store forskningsutfordringer, og dem fant hun nok av i det aller eldste germansk; runer, gotisk og det krimgotiske mysterium ble hennes foretrukne vitenskapelige arbeidsområder. Hun publiserte viktige artikler om gotisk, bl.a. ”Zum Vernerschen Gesetz im Gotischen” (1949), ”Got. anakumbjan, andbahts” (1954) og ”Elliptic use of a preposition in Gothic” (1968). For sin besvarelse av Universitetets prisoppgave ”Det krimgotiske spørsmål. En språkhistorisk vurdering” ble hun i 1954 belønnet med Hans Majestet Kongens gullmedalje. I 1971 publiserte hun en lengre artikkel om dette emnet, ”Spuren der Goten im Osten”, som stadig er et sentralt bidrag til debatten om krimgotisk. Hun vendte tilbake til krimgotisk i flere senere arbeider; det siste, ”Noch einmal zum Krimgotischen”, publiserte hun i 2004.

Gerd Høst var spesielt opptatt av urnordisk runespråk og skrev en rekke avhandlinger med retningsgivende forslag til tydning av runeinnskrifter, de fleste av dem publisert i Norsk Tidsskrift for Sprogvidenskap. Flere av dem er blitt stående som runologiske klassikere – arbeider som er faghistorie og samtidig har aktuell forskningsverdi, som f.eks. artiklene om innskriften på runehellen fra Tørvika (1954), runestaven fra Gamle Ladoga (1960) og runesteinene fra Gimsøy (1958), Eggja (1960) og Årstad (1987). Andre viktige arbeider omhandler de danske runeinnskriftene fra Asmild og Rimsø (1952), Sigtuna- og Canterbury-formlene (1952), og de svenske innskriftene fra Väsby og Äskatorp (1972).

Runologien har iblant rykte for å være en spekulativ skrivebordsdisiplin hvor fantasifullheten øker omvendt proporsjonalt med overleveringens pålitelighet og avstanden fra gjenstanden. Men det var i hvert fall ikke slik Gerd Høst arbeidet. Hun ville gjennom egen erfaring danne seg et nøyaktig bilde både av innskriftene slik de fysisk fremstod, og av de stedene de stammet fra, for bedre å kunne forstå dem som kulturmonumenter med en hjemstavn. Så å si alle hennes viktigste runearbeider er rikt illustrert med fotografier, mange av dem tatt av henne selv, som viser innskrifter i forskjellig belysning og funnsteder sett fra forskjellige synsvinkler. Forståelsesnøkler til innskriftenes forestillingsverden søkte hun i mytologi, folkeminnevitenskap, stedsnavn og gammel litterær og historisk overlevering. I avhandlingen om runepinnen fra Gamle Ladoga kunne hun slik avdekke paralleller med og sannsynliggjøre forbindelseslinjer til gammel indoeuropeisk, gresk og romersk skjolddiktning. I arbeidet om Eggja-steinen gjenfinner hun med støtte i Snorres Ynglinge-saga Odin som dødsgud og veiviser til dødsriket. Andre arbeider som formidler verdifull kulturhistorisk innsikt, er artiklene om ”trylleordet” alu ’øl’ (1981, 1991, 1992), som forbinder alu-innskriftene med indoeuropeiske og germanske kultiske drikkelagstradisjoner.

Gerd Høsts bedrev ikke sin vitenskap i et runologisk elfenbenstårn. Hun drev aktiv forskningsformidling og meddelte seg ofte om sitt fag i pressen. Den vakre lille boken Runer. Våre eldste norske runeinnskrifter (1976) er en konsis og levende innfallsport til denne eldste delen av vår skriftkultur som fikk mange lesere.

Gerd Høsts vitenskapelige og faglige arbeider bærer preg av at hun var en glitrende språkkunstner. Det ser man også i den lange rekke oversettelser, særlig fra tysk, men også fra svensk, engelsk og fransk, som stammer fra hennes penn fra 1950 av. Hun var en eminent Thomas Mann-oversetter, og hun oversatte hele ti bøker av sin nære venn Elie Wiesel til norsk. Etter at hun hadde tatt avskjed med universitetet, tok hun opp en mangesidig litterær virksomhet.

I løpet av sine karrierer kom Gerd Høst i kontakt med mange mennesker og vant veldig mange venner; vennskap var en del av hennes vesen. Det var derfor helt naturlig at hun følte seg særlig trukket mot biografien som genre, og at hennes selvbiografi Cupido og det gamle apotek i særlig grad handler om venner og vennskap. Hun utgav biografien So oder so ist das Leben (1992) om den kjente tyske skuespillerinnen Brigitte Horney (1911–1988), som var en nær venninne. I minneboken Kampen mot glemselen (1987) beretter hun om vennskapet med Nobelprisvinneren Elie Wiesel, og i Så mange slags kjærlighet (2004) forteller hun livshistorien til Knut Hamsuns datter Ellinor, som hun ble kjent med under Berlin-tiden. Også romanen Det var i Berlin (1998) har sine røtter i denne tiden. Hun utgav de formfullendte diktsamlingene Skyggen av en fugl i flukt (1981), som også ble oversatt til tysk (1986, med forord av Elie Wiesel), Blind mosaikk (1986) og Syng rune, syng (2001), som er basert på og omhandler temaer fra runeinnskrifter. Riksmålskvinnen Gerd Høst skrev denne boken på nynorsk fordi hun syntes det gav det rikeste uttrykk til temaet. I tiden før sin død arbeidet hun på en minnebok, også den på nynorsk, om sin gode venninne Åse-Marie Nesse.

Gerd Høsts faglige interesser fra universitetstiden fulgte henne inn i hennes litterære periode. Det var Gerd Høst som tok initiativet til den internasjonale runekonferansen i Videnskaps-Akademiet i 2004. I 2006 ble et utvalg av hennes viktigste vitenskapelige arbeider utgitt på det tyske Peter Lang Verlag under den tittel hun selv hadde valgt: Vom altgermanischen Kulturerbe. Boken ble overrakt henne ved en høytidelig tilstelning på universitetet på Blindern. Alle som var til stede, kunne se hvor mye forskningen stadig betydde for henne.

Ved siden av mange og krevende akademiske og litterære gjøremål var Gerd Høst levende opptatt av kulturformidling. Midt i all sin livsglede ble hun et tidsvitne til det mørkeste kapittel i nyere tysk og norsk historie; Krystallnatten i 1938 opplevde hun på nært hold. Men etter krigen ble hun en av de aller første som minnet om de verdier som tysk kultur representerte, og som var blitt skjendet av nazistene. Forsoning ble en hjertesak for henne. Hun arbeidet aktivt for at Elie Wiesel skulle bli tildelt Nobels fredspris, og var lykkelig da det skjedde i 1986. Fra 1959 til 1969 ledet hun den meget populære tyskundervisningen i NRK hver søndag morgen. Gjennom den gav hun tysk språk en ny stemme i norsk offentlighet. Hennes kulturkvelder i Lærerhøgskolens aula i Trondheim, som også hadde prominente tyske innslag, ble en institusjon i byens kulturliv, og deres fortsettelse i Oslo, i Kunstindustrimuseet og Universitetets aula, var en tilsvarende suksess.

Gerd Høsts vitenskapelige og almenkulturelle virke innbrakte henne mange hedersbevisninger. Hun var ridder av 1. klasse av St. Olavs orden og innehaver av Das Große Verdienstkreuz des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland. Gerd Høst var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1961. Hun var medlem av P.E.N.-klubben fra 1976. I 1982 mottok hun Riksmålsforbundets oversetterpris. Den Norsk-Tyske Forening (nå Norsk-Tysk Selskap) som Max Tau med hennes aktive støtte tok initiativet til ca. 1960, gjorde henne til æresmedlem.

Vi minnes Gerd Høst Heyerdahl og hennes livsgjerning i takknemlighet og beundring.

 

Gerd Høst Heyerdahls bibliografi

 I 2006 ble Gerd Høst Heyerdahl hedret med følgende bokutgivelse:

 Heyerdahl, Gerd Høst: Vom altgermanischen Kulturerbe. Ausgewählte Schriften zur Runologie und Altgermanistik. Red. John Ole Askedal, Ha­rald Bjorvand, Klaus Düwel og Otto Erlend Nordgreen. (Osloer Beiträge zur Germanistik 37). Frankfurt a. M. etc.: Peter Lang Europäischer Verlag der Wissenschaften, 2006. 300 s.

 Denne boken inneholder en bibliografi over Gerd Høsts publiserte arbeider som omfatter både vitenskapelige og forskningsrelaterte arbeider, skjønnlitterære utgivelser og oversettelser:

 Askedal, John Ole: ”Schriftenverzeichnis von Gerd Høst Heyerdahl.” I Vom altgermanischen Kulturerbe, s. 21–32.

 Supplement til bibliografien i Vom altgermanischen Kulturerbe:

1949   ”Folkevandring og sprogvekst”. Aftenposten 1.7.1949.

1950   ”Astrid Gunvorsdatter på Dynna.” Aftenposten 4.11.1950.

1953   ”Monumentum Ancyranum.” Aftenposten 30.3.1953.

1954   ”Langes germanisches A.” Humaniora Norvegica 1: 1950, s. 119.

          ”Det krimgotiske eventyr.” Aftenposten 16.11.1954.

1955   ”Hilsen fra en oversetter.” I Åndsmenneskets ansvar. Nordiske akademikeres festskrift til Thomas Mann på 80 årsdagen 6. juni 1955. Red. Kaare Lervik. Oslo: Det Norske Studentersamfunds Kulturutvalg, s.149 –153.

1956   ”Dialekt- og tradisjonsforskningens skjebnetime.” Morgenbladet 24.4.1956.

1958   ”Om navnet Sjelland.” Humaniora Norvegica 2: 1951–52, s. 185.

          ”Professor Magnus Olsen – 80 år.” Morgenbladet 27.11.1958.

1961   ”Vårt store Runeverk er avsluttet.” Morgenbladet 29.4.1961.

          ”Runology.” Humaniora Norvegica 5: 1957–58, s. 239–242.

          ”Aktuell tysk Folkefiende.” Morgenbladet 27.10.1961.

1962   ”Ved Gerhart Hauptmanns Hundreårsdag”, Morgenbladet 15.11. 1962.

1965   ”Rik forskerpersonlighet”, Aftenposten 31.7.1965.

1971   ”Runer”. I Aschehougs konversasjonsleksikon. Femte utgave. Bd. 16: R–selot. Red. Arthur Holmesland, Leif Størmer, Egil Tveterås og Hans Vogt. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), s. 602–605.

I tillegg kommer de redaksjonelt bearbeidede nyutgivelsene i Vom altgermanischen Kulturerbe (opprinnelig norskspråklige arbeider er oversatt til tysk av Dr. phil. habil. Thomas Birkmann; opprinnelig ut­givelsesår står i parentes):

2006   ”Die Inschrift von Alt-Ladoga,” s. 33–78; tysk oversettelse av del I av ”To runestudier. I. Innskriften fra gamle Ladoga. II. Eggja-innskriften i ny tolkning” (1960).

          ”Die Eggja-Inschrift in neuer Deutung,” s. 79–118; tysk oversettelse av del II av ”To runestudier. I. Innskriften fra gamle Ladoga. II. Eggja-innskriften i ny tolkning” (1960).

          ”Die Inschrift des Gimsøy-Steines,” s. 119–145; tysk oversettelse av ”Innskriften på Gimsøystenen” (1958).

          ”Zur Inschrift auf dem jüngeren Runenstein von Törvika,” s. 147–162; tysk oversettelse av ”Om innskriften på den yngre runehellen fra Tørvika” (1954).

          ”Die Årstad-Inschrift – eine Neuwertung” (1987), s. 163–169.

          ”Das ’Zauberwort’ alu,” s. 171–183; tysk oversettelse av ”’Trylleordet’ alu” (1981).

          ”Spuren der Goten im Osten” (1971), s. 185–216.

 

Biografiske kilder

Askedal, John Ole: ”Høst, Gerd (gift Heyerdahl)”. I Aschehoug og Gyldendals Store Norske Leksikon. 4. utg. Bd. 7: Hes–Jaf. Red. Petter Henriksen. Oslo: Kunnskapsforlaget, 2005, s. 319.

Düwel, Klaus: ”Høst, Gerd (verh. Heyerdahl)”. I Internationales Germanis­tenlexikon 1800 bis 1950. Bd. 1–3; bd. 2: H–Q. CD-Rom Version. Red. Christoph König. Berlin og New York: Walter de Gruyter, 2003.

Düwel, Klaus: ”Hommage à Gerd Høst Heyerdahl”. I Vom altgermanischen Kulturerbe, 2006, s. 13–21.

Høst, Gerd: Cupido og det gamle apotek. Oslo: Aschehoug, 1994. 280 s.

Plesner, Ragnhild: ”HØST Heyerdahl, Gerd [...]”. I Norsk Biografisk Leksikon. Bd. 4: Halvorsen–Ibsen. Red. Jon Gunnar Arntzen. Oslo: Kunnskapsforlaget, 2001, s. 452.

Øvrebø, Olav Anders: Filmen om Gerd Høst og Berlin.

http://www.oov.no/gh/; http://www.oov.no/gh/historien.html; (osv.), 2002. [Lesedato 13.10.2007]

Aag, Finn-Henrik: ”Kunst und Wissenschaft – Gerd Høst Heyerdahl”. I Frauen und Frauenbilder. Dokumentiert durch 2000 Jahre. Red. Jorunn Valgard og Elsbeth Wessel. (Osloer Beiträge zur Germanistik. Veröffentlichungen des Germanistischen Instituts der Universität Oslo 8). [Oslo: Germanistisches Institut der Universität Oslo], 1983, s. 22–27.


 

Det Norske Videnskaps-Akademi
Drammensveien 78
N-0271 Oslo
Telefon: +47 22 84 15 00
E-post: post@dnva.no
 
Nettredaktør: Anne-Marie Astad
Design og teknisk løsning: Ravn Webveveriet AS
 
The Norwegian Academy of Science and Letters
Drammensveien 78
N-0271 Oslo, Norway
Telephone: + 47 22 84 15 00
E-mail: post@dnva.no
Web editor: Anne-Marie Astad
Design and technical solutions: Ravn Webveveriet AS