Hjem

Minnetale over professor dr.philos. Geir Kjetsaa

holdt i fellesmøte
den 15. januar 2009

av professor Erik Egeberg

Den 2. juni 2008, på sin 71-årsdag, avgikk medlem av vårt akademi professor Geir Kjetsaa ved døden, og den 10. ble han begravet fra Hornnes kirke. Til stede var noen få universitetskolleger, ellers var kirken fylt av familien.

På slutten av sitt liv kom Geir Kjetsaa tilbake til dalen hvor han var vokst opp. Riktignok ble han født i Oslo som sønn av Thorleif Kjetsaa og hustru Marit Elen Hansen, men da han var 11 år, flyttet familien tilbake til slektsgården i Setesdalen. I 1956 besto han examen artium ved Hornnes landsgymnas. Her hadde han ikke bare vært en særdeles flittig elev, men også blitt kjent med Gerd Eriksen. De giftet seg i 1959, og 10 år senere fikk de datteren Margit, sitt eneste barn.

Mellom ungdomstiden og livsaftenen i Setesdalen ligger et usedvanlig rikt, for ikke å si intenst, liv som student, forsker og lærer i Oslo. Kjetsaas første fag ved universitetet var tysk, derefter begynte russiskstudiene ved Det militære sprogkurs, efterfulgt av stipendieopphold i Moskva og hovedfagseksamen i 1962. Filologisk kandidat med årets beste hovedkarakter ble han i 1963 da han avrundet fagkretsen med nordisk. Så bar det tilbake til Det militære sprogkurs, denne gang som lærer, men fra 1966 var hans karriere fast knyttet til Universitetet i Oslo -- først som videnskapelig assistent, dernest som universitetsstipendiat og endelig fra 1971 som professor i europeisk, navnlig russisk, litteraturhistorie.
   La oss her stanse et øyeblikk og se på fagets stilling på denne tiden. Russisk kunne fremdeles bare studeres i Oslo, og først i 1946 var sproget blitt inkludert i fagkretsen til historisk-filosofisk embedseksamen. Studenttallet, som i alle år hadde vært lavt, begynte på denne tiden å vokse, dels fordi universitetet i 1960 innførte et grunnfag med grundig undervisning i praktisk russisk, dels også fordi forsvaret noen år i forveien hadde opprettet sitt russiske sprogkurs med høye opptakskrav og undervisning i et tempo som bare var mulig under militær kommando. Resultatet ble at det fra 1960-årene og utover var et usedvanlig inspirerende miljø ved det daværende Slavisk-baltisk institutt. Opplegget var et allsidig filologistudium, på hovedfag ennu ikke strengt delt i en lingvistisk og en litterær del; alle studenter skulle gjennom det samme pensum, og miljøet ble dermed ikke splittet opp. Professor i russisk litteratur var den gang Erik Krag, født i 1902 og altså inne i sin siste periode som universitetslærer. Jeg tror det er riktig å si at denne kunstnertype med sin ukonvensjonelle, men eminente pedagogikk både inspirerte de unge filologer in spe og selv ble inspirert av deres iver. Her var Geir Kjetsaa langt fra den minst ivrige; handlekraftig og praktisk anlagt var han sentral i organiseringen av seminarer med påfølgende publisering av bearbeidede innlegg. Utover i 70- og begynnelsen av 80-årene kom det i alt 7 slike samlinger redigert av Kjetsaa alene eller sammen med andre -- og bestandig med ham som en viktig bidragsyter.

Det var allikevel noe annet som var hans hovedbeskjeftigelse i 1960-årene: arbeidet med doktoravhandlingen om lyrikeren Jevgenij Baratynskij, en samtidig av Russlands nasjonaldikter Aleksandr Pusjkin. I 1969 disputerte han så med en svær avhandling hvor undertitelen var "liv og verk"; det halve ville vært mer enn nok til å oppnå den filosofiske doktorgrad. Men doktorarbeidet viser en hovedegenskap ved Kjetsaa: grundighet. Kunne noe undersøkes, så skulle det undersøkes så langt råd bare var -- helst like til en urokkelig sannhet var funnet. Hele sitt aktive forskerliv var han en flittig gjest i arkiver og biblioteker, hvor han også gjorde viktige funn; særlig lokket universitetsbiblioteket i Helsingfors ham med sine enestående rike samlinger av russisk materiale.

I 1973 kom doktoravhandlingen ut i russisk oversettelse, en tykk bok på 739 sider som fremdeles er standardverket om Baratynskij, og med ett slag hadde Kjetsaa etablert seg som et tungt navn i det internasjonale miljø. Litt senere fulgte en begivenhet av et annet slag som konsoliderte denne stillingen: møtet med Det internasjonale Dostojevskij-selskap, som ble introdusert i Norge av Sigurd Fasting. Saken er at på selskapets konferanser hvert tredje år samles litteraturhistorikere som ikke bare er spesialister på én enkelt - riktignok stor - russisk dikter, men sitter i viktige faglige posisjoner på universiteter over hele verden og dermed skaper et enestående kontaktnett. Om vi ser på fortegnelsen over Kjetsaas arbeider, finner vi alt i 1962 en artikkel om Dostojevskij, men den sto i Aftenposten, og avisartikler er også alt han skriver om denne dikteren frem til 1973. Men så begynner det å komme større og vektigere arbeider, hvorav to skal nevnes særskilt her fordi de har fått stor internasjonal respons. På sin jakt efter dokumenter lyktes det nemlig Kjetsaa å komme over Dostojevskijs Nytestamente, som ikke er en hvilken som helst bok. Dikteren fikk det i januar 1850 i Tobolsk, som han passerte på vei til tukthuset i Omsk, og det var den eneste boken han hadde lov til å ha hos seg i fangenskapet. I sitt Nytestamente gjorde Dostojevskij mange anmerkninger, og det er disse Kjetsaa registrerte og analyserte i Dostoevsky and his New Testament fra 1983. Når man vet hvor viktig det religiøse element er i Dostojevskijs diktning, forstår man også hvorfor senere forskere så hyppig henviser til Kjetsaas lille -- 81 sider -- bok. Nu er det riktignok dem som hevder at Kjetsaa for en gangs skyld ikke har vært grundig nok, eftersom de merker dikteren skal ha satt med neglen, ikke er tatt med, men det får være som det vil -- Geir Kjetsaa er i alle fall den første som åpnet Dostojevskijs Nytestamente for litteraturhistorikerne. Den andre boken som må nevnes spesielt, er hans sammenfattende verk Fjodor Dostojevskij -- et dikterliv fra 1985. Denne boken ble raskt oversatt til en rekke sprog og overalt mottatt med begeistring. Ja, den fremstående estnisk-amerikanske slavist Victor Terras kaller den endog "the best 'life and works' treatment of Dostoevsky in any language": ingen liten ros når man vet hvor mange bøker av denne sorten det finnes rundt om i verden.

Hva gjorde at Kjetsaa ble så opptatt nettopp av Dostojevskij? Det er nok mer enn ytre faktorer, så som medlemskapet i Dostojevskij-selskapet og den generelle interessen blant publikum for denne dikteren. Terras berører sakens kjerne når han fortsetter lovtalen over Kjetsaas bok: "Offers an eminently sensitive interpretation of the religious meaning of 'The Idiot'". Kjetsaa hadde et åpent øye både for komposisjon og stil, men det som lå hans hjerte nærmest, var nok livssynsspørsmålene og ganske særlig Kristus-skikkelsen. Nettopp den var tema for det foredrag han holdt her i Akademiet den 3. oktober 1991.

"Livet er altfor kort til at man kan beskjeftige seg med annenklasses litteratur," sa Kjetsaa på sin vanlige kontante måte. Og navnene Baratynskij og Dostojevskij viser at han konsentrerte seg om de russiske klassikere fra det 19. århundrede og dermed videreførte tradisjonen fra sin lærer Erik Krag, som han alltid satte svært høyt. Nordmennenes beskjeftigelse med russisk litteratur har i det hele tatt dreiet seg mye om forfatterne fra denne perioden, og da først og fremst nettopp om Dostojevskij; det kan ikke være mange utenlandske forfattere det er skrevet flere bøker om i vårt land. Dette har gjort at norsk forskning på området har en annen profil enn den svenske, hvor det 20. århundre tidlig fikk større oppmerksomhet. Det er imidlertid her ikke tale om mer enn en gradsforskjell i forskerinteresse på hver sin side av Kjølen; også norske litteraturhistorikere og ikke minst Geir Kjetsaa selv har arbeidet med forrige århundredes diktning. To av de betydeligste representanter for sovjetlitteraturen har han faktisk ofret inngående studier: Maksim Gorkij og Michail Sjolochov. Og i forbindelse med den siste av disse kommer vi inn på et felt hvor Kjetsaa avgjort går andre veier enn Erik Krag gjorde.

Dette feltet heter statistisk analyse av skjønnlitterært sprog, Moderne datateknologi åpnet nye muligheter her; dem så Kjetsaa tidlig, og med velkjent energi hadde han snart satt seg inn i både den matematiske teori og de tekniske ferdigheter som fordredes. Slik ble han en pioner på området i vårt land. De første resultater gjaldt sprog fra Baratynskijs tid, altså romantikken; her publiserte Kjetsaa i 1973 en kvantitativ undersøkelse av Jurij Lermontovs (1814--1841) sprog og ti år senere den lille (51 s.), men viktige boken A norm for the use of poetical language in the age of Pushkin: A comparative analysis. Disse arbeidene er generelle bidrag til russisk litterær stilhistorie, men Kjetsaa oppdaget snart at det statistiske verktøyet også kunne brukes til å løse mer spesielle problemer, og et prominent sådant dukket opp da det ble påstått at første bind av nobelprisvinneren Sjolochovs hovedverk Stille flyter Don for en stor del var et plagiat. Dette tegnet til å bli en endeløs diskusjon med skandaløse overtoner, men Kjetsaa bestemte seg for å løse floken med statistikkens hjelp -- igjen et tegn på hans søken mot de ubestridelige fakta. Sammen med tre andre skandinaviske forskere gjennomførte han et prosjekt som i 1981 munnet ut i boken The authorship of 'The quiet Don', hvor resultatet var krystallklart: Teksten oppviste langt flere likhetstrekk med sproget i ubestridelige Sjolochov-tekster enn med noe annet aktuelt materiale. Kjetsaa hadde stor tillit til sine statistiske metoders gjennomslagskraft, men han var seg også deres begrensning bevisst -- nemlig at det alltid dreiet seg om sannsynligheter og at de utsa noe kun om den aktuelle tekst, ikke om det som måtte ligge bakom denne. "Men da blir det jo heller ikke tale om plagiat på samme måte," konkluderte han. -- Et annet, mindre kontroversielt, men fremdeles viktig, spørsmål dukket opp i forbindelse med utgivelsen av Dostojevskijs samlede verker i Sovjetunionen. I tidsskriftene "Vremja" og "Epocha", som dikterens bror Michail utga i begynnelsen av 1860-årene, fantes det anonyme bidrag, og spørsmålet var, naturlig nok, om noen av disse kunne attribueres til Michails senere så berømte bror. Svaret leverte Kjetsaa i 1986 med en hel liten bok, hvor de tekstene som var lange nok for statistisk analyse, falt i to nokså klart avgrensede grupper.

Det er ikke her tid til å gå inn på alle Geir Kjetsaas større og mindre arbeider; den bibliografien han besørget utgitt til sin 60-årsdag, teller hele 444 numre. Men det er én viktig del av hans mangfoldige verk som gjenstår: de store biografiene som var hans hovedanliggende fra 1980-årene av og så lenge han var i stand til å skrive. Det er også disse som mer enn noe annet har gjort ham kjent blant litteraturinteresserte folk i inn- og utland. Den første av dem -- om Dostojevskij, er allerede nevnt; senere fulgte Gogol (1990), Gorkij (1994), Tolstoj (1999) og Tsjechov (2004). Bak disse bøkene ligger det særdeles grundige undersøkelser, for her skulle alt være korrekt, hver dato, hvert navn, hver omstendighet. Og resultatet er også blitt en sjelden pålitelighet. Men det skal mere til for å skrive en god biografi, og Kjetsaa gjør nettopp dette, skaper et sterkt driv i beretningen ved kyndig å kombinere generelle trekk med frapperende detaljer. Så kommer et tilleggskrav for den som vil skrive en dikterbiografi: hvordan forene liv og verk i én fortelling? Her finnes det ikke bare én riktig løsning, men mange -- og de er alle ufullkomne. Biografen må velge om han vil la historikeren eller litteraturforskeren i seg ha forrangen, og Kjetsaa velger her den første. Men han gir samtidig interpretasjoner av en rekke verker, og disse kan både diskuteres og suppleres, noe Kjetsaa selv var fullt på det rene med. Men han mente, og det med rette, at leseren fortjente en veiviser til eventuelt videre arbeide med dikterverkene.

Alle biografiene er skåret over samme lest, selv omfanget er omtrent likt hele veien, fra 407 til 440 sider. Et slikt enhetlig preg skaper et samlet inntrykk som med rette plasserer Kjetsaa sentralt i moderne norsk biografisk litteratur. Men fellespreget rommer også et problem, for de fem dikterlivene er svært ulike både i lengde og innhold. Dårligst passer nok formen og formatet for Anton Tsjechov, hvis liv var temmelig kort og rolig og hvis verk består av flere hundrede fortellinger samt en del skuespill. I den annen ende av skalaen har vi Dostojevskij, som ble 15 år eldre, som hadde et utrolig dramatisk liv og hvis verk topper seg i fem svære romaner. Når vi også kjenner Kjetsaas kjærlighet til nettopp denne forfatteren, forstår vi hvorfor nettopp biografien om ham ble den beste, slik den vanlige oppfatning er.

Med sin statelige rekke av biografier henvender Geir Kjetsaa seg ikke lenger bare til fagfeller, men til hele det lesende publikum. Et skritt videre på denne veien tar han med sine oversettelser, som begynner å komme jevnt og trutt alt tidlig i forfatterskapet, men som mot slutten topper seg i omfattende oppdrag. I 1990-årene kom Dostojevskijs samlede verker ut i 29 bind, et prosjekt Kjetsaa selv var med på å lansere. Han ga seg imidlertid ikke med det, men oversatte også ikke mindre enn 10 av bindene, deriblant de store romanene Idioten, De besatte og Brødrene Karamazov. Og da det var gjort, gjøv han løs på Tolstojs "Krig og fred" for endelig å gi det norske    publikum en absolutt fullstendig oversettelse.

Geir Kjetsaas aktivitet som forfatter og oversetter kan ta pusten fra noen og enhver (og har nok også gjort det), og man fristes kanskje til å tro at han til gjengjeld tok lett på andre oppgaver. Langt ifra! Han var en særdeles samvittighetsfull lærer og veileder som aldri sluntret unna undervisningen og som utarbeidet sine forelesninger meget omhyggelig. Like grundig forberedt var han til sine tallrike opptredener rundt omkring i innland og utland; den kunstneriske evne som preger biografiene, gjorde ham også til en yndet foredragsholder.

Mange har spurt seg hvordan et slikt tempo var mulig -- år efter år? Svaret ligger delvis i ordsproget "morgenstund har gull i munn". "Når de andre kommer på kontoret om morgenen, har jeg allerede en halv arbeidsdag bak meg," sa Kjetsaa gjerne. Men også døgnets andre tider ble godt utnyttet; når parkeringsplassen på Blindern ellers var tom, kunne man ofte se Kjetsaas store, røde Mercedes stå der i ensom majestet. Jeg spurte ham forøvrig en gang hvorfor han hadde valgt nettopp den bilen; det er jo ellers ikke så vanlig med denslags blant folk på statens lønnsregulativ. "Det er for å slippe å bruke tid på reparasjoner og bilbytte," lød svaret. Dette forteller at selve organiseringen av tiden var viktig for Kjetsaa. Hans metode var: Få tingene unna med det samme! Kom det et brev, var det å gripe blyanten eller fyllepennen og få et svar av sted før sol gikk ned. På samme måte var det med de administrative oppgaver han tok på seg; de ble løst kontant og effektivt. Han var riktignok ingen flittig universitetspolitiker, men gjorde en stor innsats som en av visepresidentene i Det internasjonale Dostojevskij-selskap fra 1983 til sin død; blant annet organiserte han i 1992 selskapets konferanse i Oslo, som ble gjennomført med bravour. I flere år satt han også i det viktige ombudet som Norges representant i Den internasjonale slavistkomité, og her hjemme var det fremfor alt han som gjorde det arbeidet som skulle til for å få innkjøpsordningen for oversatt litteratur etablert.

Forsamlingen sitter vel nu med et billede av en mann som levde for sitt fag, og det er riktig nok. Men han var ingen tilknappet og fjern person, han var bestandig glad for å møte venner og kolleger, og kunne han hjelpe med et eller annet, var han på pletten.

Til slutt kom tiden da han selv trengte hjelp. Da oversettelsen av Krig og fred i 4 bind var unnagjort, sa han: "Den boken tok knekken på meg." I virkeligheten hadde nok den demenssykdommen som skulle prege hans siste tid, alt tæret i flere år. Tidlig i 2007 flyttet endelig Geir og Gerd Kjetsaa bort fra hovedstaden og miljøet der, tilbake til Setesdalen, til hennes barndomshjem i Byglandsfjord, hvor de to pensjonister, som livet igjennom hadde vært fullt opptatt med hver sitt fag -- han som litteraturhistoriker, hun som tannlege -- fikk en rolig tid med og for hinannen. Ringen var sluttet, de var tilbake i sin ungdoms landskap, likesom Geirs siste store videnskapelige løft, biografien om Tsjechov, tok opp et tema han hadde valgt allerede til sin hovedoppgave.

Geir Kjetsaa mottok mange hedersbevisninger både i inn- og utland; de siste var Anders Jahres pris i 2004 og kommandørkorset av St. Olavs orden høsten 2007.

Alle de utmerkelser han mottok, var vel fortjente. Det er en ruvende skikkelse i norsk og internasjonal humanistisk videnskap og en fremragende kulturformidler mellom Russland og vårt eget land som er gått bort.

Vi hedrer hans minne.

Nettressurser

Bibliografi

Det Norske Videnskaps-Akademi
Drammensveien 78
N-0271 Oslo
Telefon: +47 22 84 15 00
E-post: post@dnva.no
 
Nettredaktør: Anne-Marie Astad
Design og teknisk løsning: Ravn Webveveriet AS
 
The Norwegian Academy of Science and Letters
Drammensveien 78
N-0271 Oslo, Norway
Telephone: + 47 22 84 15 00
E-mail: post@dnva.no
Web editor: Anne-Marie Astad
Design and technical solutions: Ravn Webveveriet AS