Hjem

Minnetale over forsker Marianne Gullestad

holdt i fellesmøte
den 12. februar 2009

av professor Rune Slagstad

Obligatorisk!

Marianne Gullestad var en antropologisk pendler. Med en utrettelig intellektuell nysgjerrighet krysset hun kontinuerlig tradisjonelle disiplingrenser. "To put it bluntly, as a professional, my position is that I am marginal almost everywhere I go," skrev hun i en selvbiografisk betraktning: "When presenting my material to anthropological colleagues, I have often felt like a sailor's wife who is insisting on the children's needs for new shoes in front of a husband who is dreaming about girls in exotic seaports." Marianne Gullestad etterlater seg et rikt og mangfoldig forfatterskap, dels på norsk, dels på engelsk, for øvrig oversatt til en rekke språk: et titalls monografier, en rekke artikler i fagtidsskrift på toppnivå -- og et utall innlegg i norsk offentlighet. Hun forente en faglig suverenitet med uredde intervensjoner i det offentlige rom. Hun var en frisk intellektuell oase i en norsk samfunnsforskning truet av tiltagende ørkenspredning. Det var overhodet, som det har vært sagt, noe bergensk uforferdet ved henne.

Marianne Gullestad var blant dem -- dog ikke den første -- som bidro til å vende antropologenes blikk fra mer eller mindre eksotiske kulturer i den tredje verden til studier av det norske samfunn. Siden 1950-tallet var det kommet flere antropologiske forskningsbidrag fra nordnorske lokalsamfunn, deriblant av Ottar Brox, som ble en viktig inspirasjonsfigur for den unge Gullestad. Men hennes magistergradsavhandling fra en gammel bydel i Bergen -- Livet i en gammel bydel: livsmiljø og bykultur på Verftet og en del av Nøstet (1979) -- var den første norske, antropologiske studie av et urbant lokalsamfunn.

Marianne Gullestad var ikke, som så mange i hennes samfunnsvitenskapelige generasjon, teoristyrt. Hun fulgte sin egen vei - den som fremkom via hennes eget, empiriske materiale. Denne veien ble tydeligere gjennom den skjellsettende monografien Kitchen-Table Society (1984). I sin analytiske tilnærming hentet hun nok inspirasjon hos faglige nøkkelskikkelser som Ruth Benedict og Clifford Geertz, i denne første fase med spor også av Fredrik Barth. Men viktigere var hennes egen 68-er-identitet. Tidens parole blant radikale historikere -- "Grav der du står!" -- ble i Gullestads særegne antropologiske variant til "Se deg omkring der du er!". Hennes egen erfaring som kvinne, hustru og mor ga inngang til kvinners samtaler rundt kjøkkenbordet. Kitchen-Table Society var i utgangspunktet planlagt som en studie om betalt og ubetalt arbeid, men nærstudiet av det familiære hverdagsliv skulle vise seg å bringe med seg en ny, moralantropologisk tematikk omkring kvinners spenningsfylte identitet som attraktive hustruer og omsorgsfulle mødre.

Gullestads viktigste faglige kontekst i denne fasen var det tverrfaglige kvinneforskningsmiljøet som vokste frem fra midten av 1970-tallet. Tidens norske kvinneforskning med Tove Stang Dahls kvinnerett, Helga Hernes' statsfeminisme og Harriet Holters kjønnsrolleforskning var en internasjonal avantgarde, kraftfullt markert gjennom Universitetsforlagets monografiserie i 17 bind Kvinners levekår og livsløp (1982--88), redigert av Helga Hernes. Her utkom også Kitchen-Table Society, hvor Gullestad maktet det kunststykke å lage en bok som både slo gjennom på det internasjonale, akademiske marked og samtidig skapte røre i norsk offentlighet, inklusiv irritasjon på feministisk hold. Marianne Gullestad var nemlig noe så uvanlig som en ekte 68-er i betydningen en uforutsigbar 68-er. For beskrivelsen av småbarnsmødre i en drabantby i Bergen handlet hverken om kvinneundertrykkelse eller maktrelasjoner mellom kjønnene, men rett og slett om det vanskelige i å forene kravet om likhet med drømmen om romantisk kjærlighet. Kitchen-Table Society er blitt en moderne, samfunnsvitenskapelig klassiker; den ble i 1996 av tidsskriftet Contemporary Sociology kåret til "one of the favourite books of the last 25 years".

Etter hvert ble det klart for Gullestad at hennes tema -- analysen av hverdagslivet -- også hadde en historisk dimensjon som hadde vært fremmed for den antropologiske tradisjon hun var oppdratt i. Slik oppdaget hun forutgående skandinavisk hverdagslivsforskning fra annen halvpart av 1800-tallet, så som Eilert Sundts samfunnsmoralske renslighetsstudier og Troels-Lunds flerbindsverk over Dagligt liv i Norden. På filosofisk hold var hverdagslivet gjennom første halvpart av 1900-tallet blitt oppgradert som filosofisk emne av fenomenologer som Edmund Husserl og Alfred Schütz. Og i 1989 kom så Charles Taylors store idéhistoriske studie om moderne identitetsdannelse, Sources of the Self, med hverdagslivet og dets moralske verdier som en hovedtematikk. Det må ha vært en særegen tilfredsstillelse for Marianne Gullestad å kunne registrere at hun i løpet av 1980-tallet, ut fra sitt materiale og på sin måte, hadde beveget seg i tandem med den internasjonale, sosialfilosofiske vending mot hverdagslivet, dokumentert i artikkelsamlingen Kultur og hverdagsliv (1989). Integrasjonen av bl.a. Taylors historisk forankrede teori virket berikende for hennes eget analytiske perspektiv utover 90-tallet. Samtidig fikk hun nytt empirisk tilfang gjennom selvbiografikonkurransen "Skriv ditt liv", som hun arrangerte med Reidar Almås. Studien Everyday Life Philosophers. Modernity, Morality and Autobiography in Norway (1996) var hennes viktigste resultat av selvbiografiprosjektet. Denne studien ble også hennes bidrag til den delen av forsk­ningsprogrammet "Ledelse, organisasjon og styring" (LOS), som jeg ledet sammen med Eivind Smith. Via de selvbiografiske tekster, i alt 630, analyserte hun ideer og verdier hos "vanlige folk": et selvbiografisk materiale fra forfattere "who are neither professional writers, academic philosophers, nor political leaders". Formuleringen klang nesten som et ekko av Arne Næss' prosjekt fra slutten av 1930-tallet: "Truth as conceived by those who are not professional philosophers". Næss hadde ad denne vei håpet å kunne gi filosofien et nytt grunnlag i det empirisk-semantiske, men det var nok ikke blant Næss' mest vellykte prosjekter. Men for Gullestad skulle studiet av de ikke-profesjonelle "hverdagsfilosofene" fra ulike samfunnslag, generasjoner og landsdeler gi en inngang til å kartlegge endringer i det normative, samtidige samfunnslandskapet: en endring bl.a. fra det utilitaristisk-instrumentelle "å være til nytte" til det estetisk-ekspressive "å finne seg selv".

I senere år fant det sted en forskyvning i Gullestads studium av den norske stammen fra å være en hverdagslivets analytiker til å bli en kartlegger av nasjonens majoritetsforestillinger. Ikke alle hennes kolleger hadde vært like begeistret for Gullestads hjemhenting av antropologien. Den mest tilspissede og åpne konfrontasjon skjedde nok i forbindelse med hennes bok Det norske sett med nye øyne (2002), hvor hun tok for seg diskriminering og rasisme. Marianne Gullestad ble hyllet, kritisert -- og utskjelt, også det. Her vendte majoritetsforskeren blikket mot det flerkulturelle Norge -- eller rettere sagt: "vårt" bilde av "dem". Det provokatoriske lå vel ikke minst i dette at hun vendte blikket fra innvandrergrupper til majoriteten og dens intellektuelle representanter, fra "grumset i folkedypet" til de pratende klasser og deres stereotypier.

Marianne Gullestads siste studie ble Picturing Pity (Oxford 2007), samme år som hun ble innvotert i Det Norske Videnskaps-Akademi. Hun maktet å realisere dette prosjektet til tross for den ubønnhørlige, definitive deadline hun så nærme seg. Den norske utgaven, som fikk tittelen Misjonsbilder. Bidrag til norsk selvforståelse, skal ha vandret fra hus til hus i postpietistiske familier på Sørvestlandet, og ikke bare der. Det er en studie av det hun kalte "det protestantiske godhetsregime", etablert av en nasjon som sendte ut flere misjonærer per innbygger enn noe annet land i Europa. I dette arbeidet vendte antropologen Gullestad seg mot det som kunne ha vært en klassisk arena for et sosialantropologisk feltstudium, til Nord-Kamerun, men det var en antropolog som forble tro mot sitt majoritetsperspektiv: ikke et studium av de innfødte, men misjonsbildenes reproduksjon av våre, den utsendende nasjons, utbredte stereotypier om eksotiske innfødte. Hun søkte også her teori, ny teori, som kunne belyse hennes empiri. Fotografisk billedteori og visuell antropologi ble kombinert med Edward Saids Foucault-inspirerte, postkoloniale perspektiv på "orientalisme", med blikket vendt mot orientalistenes representasjoner av "de andre".

Hvis jeg skulle samle mitt portrett av hverdagslivets analytiker og det norske selvbildets fortolker i én karakteriserende term, måtte det bli denne: opposisjonsantropologen. Marianne Gullestad fikk sin grunnleggende sosialantropologiske utdannelse ved Universitetet i Bergen fra slutten av 1960-tallet og utover på 70-tallet i det miljø som ble skapt omkring Fredrik Barth. Barths spillteoretisk inspirerte modeller, slik de ble formulert bl.a. i den klassiske studien "Models of Social Organization" (1966), berodde på en rasjonell aktør-teori, som stod sterkt i norsk samfunnsvitenskap på 60- og 70-tallet, gjennom bl.a. Gudmund Hernes' sosiologiske maktutredning og Jon Elsters logiske rasjonalitetsstudier. Mens det på så vel sosiologisk som filosofisk hold var markante alternative stemmer, var det lenge annerledes i sosialantropologien med Barths hegemoniske stilling. Det var dette hegemoni Marianne Gullestad utfordret, og hun gjorde det ved å gripe teorien på dens svakeste punkt: dens usikre grep om kulturen som samfunnskonstitutivt fenomen. Gullestad brakte kulturen og den kulturelle symbolproduksjon inn igjen i antropologiens analytiske sentrum. Som alternativ tradisjon til den britiske "social anthropology" knyttet hun forbindelsen til den amerikanske "cultural anthropology". Ved sine årelange opphold ved University of Chicago fikk hun gjennom det amerikanske antropologmiljø en trygghet på sitt faglige prosjekt som hun trengte i sin lokale opposisjon. I et innlegg ved minnesymposiet for Marianne Gullestad ved Humboldt-universitetet i Berlin i regi av Henrik Steffens-professor Helge Høibraaten stilte Marianne Lien sammen to kulturantropologiske bokutgivelser fra 1984: Arne Martin Klausens antologi Den norske væremåten og Gullestads Kitchen-Table Society. Hver på sin måte markerte disse utgivelsene kulturen som tema for norsk antropologi. Den ene "surprisingly old-fashioned, pointing backwards almost, written in a way that is distinctly out of date", som Marianne Lien bemerket, den andre "almost timeless, as classical texts tend to be".

Marianne Gullestad, som døde 10. mars 2008, ble født i Bergen den 28. mars 1946. Selv ble jeg kjent med henne i ungdomstidens skoleår, og vi fulgtes siden ad, i senere år også som kolleger ved Institutt for samfunnsforskning. Jeg beundret hennes enorme energi og hennes urokkelige intellektuelle uavhengighet. Men mest av alt er jeg takknemlig for å ha fått erfare det hun til sine venner bar med seg: det stillferdige, hengivne vennskapets gave.

Det Norske Videnskaps-Akademi
Drammensveien 78
N-0271 Oslo
Telefon: +47 22 84 15 00
E-post: post@dnva.no
 
Nettredaktør: Anne-Marie Astad
Design og teknisk løsning: Ravn Webveveriet AS
 
The Norwegian Academy of Science and Letters
Drammensveien 78
N-0271 Oslo, Norway
Telephone: + 47 22 84 15 00
E-mail: post@dnva.no
Web editor: Anne-Marie Astad
Design and technical solutions: Ravn Webveveriet AS