Hjem

Minnetale over dr.philos. Ottar Grønvik

holdt i Den historisk-filosofiske klasses møte
den 22. oktober 2009

av professor John Ole Askedal

Obligatorisk!

Dr.philos. Ottar Nikolai Grønvik var født den 21. oktober 1916 og sovnet stille inn på Grefsenhjemmet den 15. mai 2008 i en alder av 91 år.

Ottar Grønvik var oslogutt fra Kjelsås. Hans fars slekt var fra Nordmøre og morens slekt fra Trysil. Slik vokste han opp i et kulturmøte mellom vestland og østland. Det bidro sikkert til å vekke hos ham en faglig retnings-    ­gi­vende interesse for norsk bygdekultur, historie og språk. Han bodde hele sitt liv i familievillaen på Kjelsås, sammen med sin kjære Inger og sine fire barn til de ble voksne. Her kunne han pleie en livslang kjærlighet til natur og friluftsliv. Med Kjelsås som utgangspunkt foretok han, ofte sammen med familien, mange og gjerne lange fotturer både i Nordmarka, som lå rett foran stuedøren, og i den norske fjellheimen.

Grønvik avla examen artium på reallinjen ved Grefsen kommunale høiere almenskole i 1935 og begynte deretter å studere filologi ved Universitetet i Oslo. Hans begavelse for språkvitenskapelige problemstillinger sammen med hans omfattende kulturhistoriske interesser førte ham til magistergradsstudiet i sammenlignende germansk språkvitenskap. Magistergradsavhandlingen var ferdig i 1942, men det akademiske løp ble avbrutt av krigsbegivenheter. Grønvik deltok aktivt i arbeidet med å få brakt norske jøder til sikkerhet i Sverige. I 1943 ble han arrestert for å ha distribuert illegale aviser og sperret inne på Bredtvedt fengsel. Derfra ble han løslatt året etter, og i 1946 kunne han så endelig avlegge sin magistergradseksamen med avhandlingen "Zur Entwicklung und Charakteristik der aktiven Perfektumschreibungen des Hochdeutschen" og med støttefagene norsk og tysk.

Grønvik var knyttet til Universitetet i Oslo gjennom hele sitt yrkesaktive liv i til sammen 40 år. Han begynte som hjelpelærer i gammelgermanske språk og var deretter universitetsstipendiat og midlertidig lærer i tysk inntil han i 1959 fikk fast ansettelse som universitetslektor i tysk, med opprykk til førsteamanuensis i 1965. Etter at han gikk av for aldersgrensen ved fylte 70 år, fortsatte Grønvik sin forskningsvirksomhet, i nær kontakt med germanist- og nordistmiljøene på Blindern, inntil de siste par-tre år av sitt liv.

Som universitetslærer og forsker videreførte Grønvik den vidtfavnende norske nordist- og germanisttradisjon fra sine store forgjengere og læremestre i faget: Sophus Bugge, Hjalmar Falk, Alf Torp, Magnus Olsen, Ernst W. Selmer, Jacob Sverdrup, Carl Marstrander og Ingerid Dal, som han skrev om i de internasjonale oppslagsverkene Lexicon Grammaticorum (1996; opptrykk 2009) og Internationales Germanistenlexicon 1800- 1950 (2003). Denne tradisjonen krevde at man kjente alle de gamle germanske språk og dialekter og dessuten hadde et solid grunnlag i sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap. Grønviks germanske magistergradsstudium omfattet også gresk, sanskrit, avestisk, gammelslavisk, litauisk og gammelirsk, og i sitt personlige bibliotek hadde han de klassiske grunnlagsverker om disse indoeuropeiske språkene og selvfølgelig hele kretsen av germanske språk, med særlig vekt på det nordiske. I sin undervisning tok Grønvik seg av hele den historiske bredden av språklige emner i tyskfaget, fra moderne grammatikk, tidlig nyhøytysk, middelhøytysk og gammelhøytysk til middelnedertysk og gammelsaksisk. Han foreleste dessuten over gotisk, gam­melengelsk, norrønt og - selvfølgelig - runer. De hovedfagsstudenter i tysk som gikk på hans særdeles velforberedte, grundige og presise forelesninger, fikk så å si et studium i sammenlignende germansk språkvitenskap i tillegg.

Grønvik var et enestående pedagogisk bindeledd til den forrige generasjon av store norske germanister og lingvister - Carl Marstrander, Ingerid Dal, Magnus Olsen, Hans Vogt, Alf Sommerfelt og Christian Stang. Han kjente dem personlig og hadde hatt dem som lærere. Grønviks ry som universitetslærer var formidabelt. Han fikk stor betydning som inspirator og kunnskapskilde for flere generasjoner av studenter både i tysk og andre av universitetets språkfag, deriblant en lang rekke fremtidige forskere i disse fagene. Han var en meget benyttet veileder til tysk hovedfag.

1960-årene var på mange måter en brytningstid for universitetet. Grønvik viste seg snart som en meget handlekraftig og effektiv administrator. Han gjorde bl.a. en stor innsats i forbindelse med innflyttingen på nybygd campus på Blindern og som bestyrer for Germanistisk institutt gjennom flere år. Hans omfattende innsats innen undervisning og administrasjon hadde imidlertid sin pris. Han forsket nok - det var ingen tvil om at hans undervisning var forskningsbasert, og at det var resultatene av hans egen forskning studentene nøt godt av. Men han fant liten tid til skrivearbeid med henblikk på publisering. Det forandret seg radikalt på midten av 1970-tallet.

Grønviks første større arbeid etter mange års taushet var den lange artikkelen "Runeinnskriften fra Eikeland på Jæren" (1976). Allerede her innførte han det lingvistiske begrepet "overgangstrinn", som skulle komme til å spille en metodisk retningsgivende rolle for mange av hans senere runologiske forskningsarbeider, og som kanskje er hans viktigste bidrag til runeforskningen i sin alminnelighet.

I 1981 publiserte Grønvik endelig sin lenge forberedte og grundige avhandling om Runene på Tunesteinen; i 1983 forsvarte han denne avhandlingen for doktorgraden. Deretter fulgte en lang rekke større og mindre avhandlinger både om runer og andre sentrale emner innenfor historisk germansk språkvitenskap. Innskriften på den monumentale Tune-steinen tolket Grønvik som et budskap om gravøl og arv. Allerede i 1986 hadde han så klar en ny monografi om den like berømte Eggja-steinen, som han tolker som et kultur- og religionshistorisk dokument om et skipsforlis og om hedenske forestillinger om det hinsidige. I innskriftens siste del ser han en gravvernsformel. I senere mindre arbeider utdyper Grønvik sine tolkninger av begge disse viktige innskriftene. I avhandlingen The words for 'heir', 'inheritance' and 'funeral feast' in early Germanic (1982) hadde han allerede tatt opp gammel nordisk arveterminologi i større systematisk bredde.

I den ene av sine to prøveforelesninger for doktorgraden fremla Grønvik en ny og epokegjørende tolkning av den berømte, men gåtefulle innskriften på den svenske Röksteinen. Den fikk sin monografi i 2003. Grønvik setter innskriften inn i en hedensk-religiøs, kultisk ættesammenheng og analyserer den som en gravinnskrift; den gravlagte er viet til guden Tor, som påkalles i innskriften.

I de to bøkene Fra Ågedal til Setre (1987) og Fra Vimose til Ødemotland (1996) gir Grønvik nye tolkninger av til sammen ca. 50 større og mindre runeinnskrifter. I den første av disse bøkene viser han at språkformen i innskriftene kan betraktes som trinn i en gradvis utvikling fra fonologisk arkaisk urnordisk til vikingtidens nordiske språk. Med utgangspunkt i de vokalforandringer som formvariasjonen i ubetonte stavelser gjenspeiler, utvikler Grønvik en presist formulert synkopestadiemodell og legger derved grunnlaget for en forståelse av denne delen av nordisk språkhistorie som et konsistent utviklingsforløp. Sine teorier om dette sammenfatter han i monografien Untersuchungen zur älteren nordischen und germanischen Sprachgeschichte (1998). Han argumenterer mot nyere, særlig anglo-amerikanske teorier om at urnordisk ikke skulle være et spesifikt nordgermansk, men et slags felles nordvestgermansk språk. Han viser at det finnes kjennetegnende fonologiske og morfologiske forskjeller mellom språkformen i urnordiske runeinnskrifter på den ene side, og i de sørligere nordsjøgermanske dialektene på den annen side, som taler for at et eventuelt felles nordvestgermansk må dateres til tiden før vår tidsregning, altså før runeskriften kan ha oppstått. Dette var også temaet for hans siste foredrag, som han holdt på runekonferansen i Videnskaps-Akademiet høsten 2004 (publisert posthumt).

I sammenheng med denne dateringsdiskusjonen kan man se Grønviks monografi Über die Bildung des älteren und des jüngeren Runenalphabets (2001). Her presenterer han argumenter for at runeskriften kan være oppstått i et aristokratisk miljø i det sydlige Danmark i tiden etter Kristi fødsel - en hypotese som støttes av flere.

Når man regner med både større og mindre arbeider, har Grønvik gitt nye tolkninger av nærmere hundre forskjellige runeinnskrifter. Disse tolkningsforslagene viser alle en enestående evne til å gjennomføre en strin­gent språklig analyse, basert på omfattende kunnskaper om germanske og indoeuropeiske språk, som grunnlag for en kulturhistorisk videreførende tolkning av innskriftenes innhold. Det var fremfor alt denne evnen som brakte ham i første rekke blant samtidige runologer og gammelgermanister.

Men Grønvik anvendte også sin analytiske tolkningskunst på andre områder, som ordhistorie og stedsnavn, bl.a. i arbeider om ordet nisse og navnene Oslo og Thule. Et av hans mest spennende arbeider er en liten bok fra 1983 om den sparsomme krimgotiske overleveringen fra midten av 1500-tallet. Grønvik begrunner med imponerende lingvistisk akribi den oppfatning at krimgotisk ikke er opprinnelig østgermansk (øst- eller vestgotisk), men en vestgermansk dialekt som var kommet under innflytelse av gotiske nabospråk. På dette grunnlag klarer han så å gi en plausibel tolkning av det eneste lille overleverte krimgotiske tekstfragmentet (den såkalte cantilena) som et dikt om en hest som slippes ut på beite - en tolkning han forbedret ytterligere i en senere artikkel (1995). I sine siste år ble Grønvik stadig mer opptatt av eddadiktningen, særlig Håvamål. Av sentral betydning er her bl.a. monografien Håvamål. Studier over verkets formelle oppbygning og dets religiøse innhold (1999). Som i runearbeidene er metoden lingvistisk strin­gens som skal tjene det formål å begrunne ny kultur- og religionshistorisk erkjennelse. Dette gir en transparent - og så langt det er mulig - etterprøvbar argumentasjon, hvor både det innlysende og det mindre sannsynlige fremstår med tydelighet.

Fremheves må også Grønviks historisk-lingvistiske arbeid om utviklingen av aktive perfektumkonstruksjoner i eldre tysk. Det var dette temaet han innledet sin forskning med i magistergradsavhandlingen som forelå i manuskript allerede i 1942. Arbeidet med denne problematikken utviklet seg til en liten monografi, publisert i 1986, som er et viktig og hyppig sitert bidrag til germansk syntaks.

I løpet av en periode på litt over tyve år publiserte Ottar Grønvik tolv bøker og monografier og et stort antall artikler. Hans samlede produksjon omfatter ca. 80 titler, og det er blant disse ingen lettvintheter. Enkelte temaer kom han tilbake til fordi de interesserte ham særlig sterkt, og fordi han hadde nye innsikter å meddele. Det gjaldt spesielt Tunesteinen, Röksteinen, Eggjasteinen, Håvamål og datagrunnlaget og prinsippene for periodiseringen av den tidligste nordiske språkhistorien. Det siste arbeidet Grønvik selv fikk se på trykk, publiserte han i 2006 i en alder av 90 år. Det handler om runeinnskriften fra Ødemotland på Jæren.

Ottar Grønvik ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1986. Til hans 75-årsdag i 1991 ble det utgitt et festskrift med bred nasjonal og internasjonal deltagelse som til fulle bekreftet den posisjon han hadde oppnådd i løpet av de ti årene som var gått siden doktoravhandlingen ble pub­lisert i 1981, og som han befestet med et stort antall nye og viktige vitenskapelige arbeider i årene som fulgte. I 1994 mottok Grønvik Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning.

Vi minnes i takknemlighet Ottar Grønvik som en fremragende lærer og forsker, et fint menneske og en god venn.

Det Norske Videnskaps-Akademi
Drammensveien 78
N-0271 Oslo
Telefon: +47 22 84 15 00
E-post: post@dnva.no
 
Nettredaktør: Anne-Marie Astad
Design og teknisk løsning: Ravn Webveveriet AS
 
The Norwegian Academy of Science and Letters
Drammensveien 78
N-0271 Oslo, Norway
Telephone: + 47 22 84 15 00
E-mail: post@dnva.no
Web editor: Anne-Marie Astad
Design and technical solutions: Ravn Webveveriet AS