Hjem

Minnetale over professor dr.med.vet Olav Sandvik

holdt i fellesmøte
den 18. november 2010

av professor Kåre Fossum

Obligatorisk!

Med professor Olav Sandviks død 16. februar 2010 er en desidert ener innen norsk veterinærmedisin gått bort.

Olav Sandvik var født på Fana prestegård i 1925, hvor hans far da var forpakter. Faren, Johannes Sandvik, ble senere fylkeslandbrukssjef i Hordaland. Olav Sandvik tok veterinærmedisinsk embetseksamen med innstilling til Kongen i 1953, og begynte umiddelbart med spesialutdannelse i mikrobiologi og immunologi ved Norges veterinærhøgskole. Han tok doktorgrad der i 1963 etter flere korte studieopphold i utlandet. Etter et års studier i USA ble han professor og leder for det nyopprettede Institutt for mikrobiologi og immunologi i 1964. Han ble senere prorektor og rektor ved høgskolen før han i 1975 ble direktør ved Veterinærinstituttet. I 1983 ble han veterinærdirektør og leder av Veterinæravdelingen i Landbruksdepartementet, en stilling han hadde til 1989. Han avsluttet sin yrkeskarriere som spesialrådgiver for landbruksdepartementet med arbeidssted på sitt gamle kontor ved veterinærhøgskolen der han tok opp igjen sin forskning og veiledning av unge forskere. Sirkelen var sluttet. Sandvik har således en helt spesiell plass i veterinærvesenets historie, idet han er den eneste som har innehatt de tre toppvervene som rektor ved Norges veterinærhøgskole, direktør ved Veterinærinstituttet og veterinærdirektør.

I sine viktige embeter nedla Sandvik et imponerende arbeid som ble høyt verdsatt i inn- og utland. Han engasjerte seg sterkt i opplæring og videreutdanning av veterinærer. Et stort antall kolleger har nytt godt av hans idérikdom og inspirasjon. Således har over 20 medarbeidere utført sitt doktorarbeid under Sandviks stimulerende ledelse.

Sandvik har selv en publikasjonsliste som er imponerende i antall (ca. 120) og kvalitet. I sitt doktorarbeid utviklet Sandvik en metode for påvisning av bakterielle proteolytiske enzymer, en metode som han benyttet til karakterisering og undersøkelser av immunologisk slektskap mellom proteaseproduserende bakterier. Mange av Sandviks doktorgradsstudenter tok utgangspunkt i hans doktorarbeid i sine ulike forskningsprosjekter.

Sandvik var en engasjert og dyktig foreleser, og en svært stimulerende forskningsveileder. Han formidlet til yngre forskere at en alltid måtte opptre sannferdig og etterrettelig. Med hans omfattende kunnskaper, den logiske måten han argumenterte på, og ikke minst, hans forsiktige, ydmyke og beskjedne framtoning hadde han stor tillit og respekt i fagmiljøet. Han har vært med i en rekke bedømmelseskomiteer når det gjelder vurdering av vitenskapelige arbeider og søknader til vitenskapelige stillinger i inn- og utland.

Sandviks faglige tyngde og engasjement innen veterinærmedisin og tilgrensende fagområder førte til at han ble en naturlig leder innen forskning, utvikling og faglig virksomhet for øvrig. Han var medlem i en rekke faglige norske og internasjonale komiteer, råd og utvalg. Av disse kan en nevne at han var formann i Rådet for veterinærmedisinsk forskning, formann i Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd, formann i den norske nasjonalkomité under World Veterinary Association, formann i Norsk forening for mikrobiologi, formann i Landbruksdepartementets råd for veterinærmedisin, plantevernmidler, formidler m.v., styremedlem i Fellesrådet for parlamentarikere og vitenskapsmenn og norsk representant i "The International Committee on Bacteriological Nomenclature". Han var fra 1973 medlem i Det Norske Videnskaps-Akademi der han også har sittet i styret, og hvor han deltok aktivt på Akademiets møter helt til det siste.

Sandvik engasjerte seg tidlig i forebyggende veterinærmedisin, epidemiologi, i dyrevern og i økologiske problemstillinger. Hans initiativ førte til opprettelse av Nordisk Komité for Veterinærvitenskapelig samarbeide  (NKVet) i 1975, en organisasjon som koordinerer forskning, arrangerer symposier og forskerkurs, spesielt innen de områder Sandvik var opptatt av. Sandviks engasjement innen forebyggende helsearbeid og beredskap bidro bl.a. til etablering av den internasjonale vaksinebank for munn- og klovsyke i Pirbright, England. Hans aktivitet innen OIE (internasjonal organisasjon vedrørende dyresykdom) og hans personlige kontakt med veterinærkolleger i Kina bidro til at Kina ble medlem i denne viktige orga­nisasjonen. Det var og er viktig for resten av verden at dette store husdyrbrukslandet rapporterer om sykdomsforhold blant dyr.

Nevnes skal også at Sandvik gjennom samarbeid med veterinærkolleger i Sovjetunionen gjorde at vi i Norge kunne ta i bruk en vaksine mot ringorm hos storfe som resulterte i nærmest utryddelse av denne plagsomme sykdommen. Ringorm var meget utbredt hos storfe i Norge på 1970/80-tallet. De aktuelle forhandlinger, som etter hvert førte til at produksjonen av ringormvaksine også ble etablert i Norge, var et mesterstykke under "den kalde krigen". Sandviks spesielle diplomatiske evner og faglige tyngde har således ført til store dyrevernsmessige og økonomiske vinninger. Huder fra norsk storfe ble etterspurt bl.a. til trekk i spesielle biler, for eksempel Rolls-Royce, da de var fri for slike skader som ringorm resulterte i.

Det må også nevnes at Sandvik bidro sterkt til å styrke samarbeidet mellom primærnæringen og fag- og forvaltningsinstitusjonene. Hans restriktive holdning når det gjaldt import av spesielle produkter var nok sterkt medvirkende til at Norge slapp så lett fra kugalskapsproblematikken i 1990-årene. Det var nok en blanding av hans solide kunnskaper, hans klokskap, erfaring og kanskje intuisjon som resulterte i at han nektet å importere kjøtt og beinmel fra England etter at de hadde introdusert en ny og billigere metode for produksjon av dette, etter hvert, så omtalte produkt. Hans besluttsomhet medførte at vi ikke har hatt et eneste tilfelle av denne alvorlige sykdommen i Norge. Hans navn er allerede kommet i historiebøker på grunn av dette.

Sandvik var en meget beskjeden og rettskaffen mann. Som veterinærstudent like etter den andre verdenskrigen syntes han at Norge gjorde for lite for å hjelpe koreanerne. Således tok han pause i studiet, og reiste på eget initiativ til Korea for å gjøre tjeneste ved Det norske feltsykehuset i Korea (NorMASH) fra november 1951 til mai 1952. Kanskje bidro dette oppholdet til hans senere omfattende internasjonale engasjement?

For sin store faglige nasjonale og internasjonale innsats har professor Sandvik blitt tildelt en rekke utmerkelser. Han er tildelt Koreamedaljen, FNs Koreamedalje og Korean War Service Medal, Den norske veterinærforenings fortjenestemedalje, han er ridder av den islandske Falkeorden, Kommandør av den svenske Nordstjärneorden (1983), æresmedlem i Finlands Veterinärförbund (1986), Ridder av 1. klasse av den Kgl. St. Olavs Orden (1996).

Olav Sandvik var en av initiativtakerne til dannelsen av Norsk Veterinærhistorisk Selskap, og han ble selskapets leder i 6 år. Han gjorde også her en stor innsats, bl.a. gjennom bidrag til selskapets årbøker og initieringen av uformelle "kaffetreff". Han og kona Randi var trofaste deltakere på Selskapets arrangementer også etter at de flyttet til Larvik for ca. 10 år siden.

Sandvik var opptatt av at erfaringer fra fortiden, både positive og negative, skulle tjene som rettesnor for framtiden. I årets utgave av selskapets årbok har Sandvik skrevet om sine opplevelser i Korea under "den glemte krig" og om forhandlingene med fagfolk og politikere i Sovjetunionen om innførsel av den spesielle ringormvaksinen på den tiden. Begge artiklene bør være av stor historisk interesse også utenfor veterinærmedisinske miljøer, både nasjonalt og internasjonalt. I en tidligere årbok skrev han om "Veterinærhistorie som faglig korrektiv".

Ved siden av sitt store faglige og vitenskapelige engasjement og tunge samfunnsoppdrag hadde Sandvik også tid og interesse for andre sysler, bl.a. var han opptatt av god litteratur og klassisk musikk. I godt lag deklamerte han gjerne dikt. Han gjorde sine dype refleksjoner over liv og død. I minnestunden etter bisettelsen leste både Randi og datteren Ingvild dikt som Sandvik hadde skrevet, noe som gjorde dypt inntrykk på forsamlingen. Kanskje får vi etter hvert anledning til å ta mer del i Sandviks tanker også på dette området?

Kolleger og venner av Olav Sandvik føler et dypt savn etter bortgangen av denne kunnskapsrike, reflekterte, ærlige, stillfarne og beskjedne hedersmann.

Nedenfor er gjengitt ett av de dikt Sandvik etterlot seg, og som viser noe av hans ærlighet, vidd og underfundighet.


Det er jo noe underlig å skrive mange sider
Som blir gjemt bort i skuffen din, forlagt for lange tider,
For ikke å bli lest av andre enn deg selv.
Og underligst av alt, det har betydning likevel.

For ikke er det kjedsomhet som får deg til å skrive
Når du som ikke diktet før, har startet sent i livet.
Du føler tvert imot at dette gir en egen fred,
At gamle tanker gir deg andre ord å tenke med.

Du finner også sider ved deg selv du ikke kjente,
Og følelser og meninger som ellers var latente.
Og begynner du å skrive med en vrede i ditt sinn,
Blir slutten ofte dempet og forsoning flettet inn.
Du merker at du også dyrker selvmedlidenheten,
Men misliker hos andre denne middelmådigheten.
Da hjelper det å samle tankene i verseform
Og gjennomgå i enerom din egen tankes norm.

Og selv om ikke dine vers er for offentligheten,
Så er de nok allikevel til nytte for poeten
Som ved å tolke egne dikt, får stadig mer respekt
For folk som gjør sitt beste ut fra eget intellekt.

Det Norske Videnskaps-Akademi
Drammensveien 78
N-0271 Oslo
Telefon: +47 22 84 15 00
E-post: post@dnva.no
 
Nettredaktør: Anne-Marie Astad
Design og teknisk løsning: Ravn Webveveriet AS
 
The Norwegian Academy of Science and Letters
Drammensveien 78
N-0271 Oslo, Norway
Telephone: + 47 22 84 15 00
E-mail: post@dnva.no
Web editor: Anne-Marie Astad
Design and technical solutions: Ravn Webveveriet AS