Hjem

Minnetale over arkitekt Håkon Christie

 

holdt på fellesmøte
den 7. april 2011

av antikvar Hans-Emil Lidén

 

Obligatorisk!

Arkitekt, antikvar Håkon Christie døde 14. desember 2010, 88 år gammel. Han var sønn av prost og stortingsmann Hartvig Caspar Christie og Elisabeth Christie, f. Stabell.

   Håkon Christie valgte å utdanne seg som arkitekt – ikke først og fremst for å bygge hus, men for å studere gamle bygninger. Allerede i studietiden knyttet han kontakt med bygningsarkeologen Gerhard Fischer og samarbeidet med ham både i Trondheim domkirke og senere i ruinene etter bispe­gården på Hamar. Sin diplomeksamen tok han i Trondheim i 1949 og umiddelbart etter ble han – muligens til Fischers skuffelse – hentet inn til bokprosjektet ”Norges kirker” som Riksantikvaren fikk satt i gang takket være midler fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd.

   Sammen med sin kone, Sigrid Marie Christie, og etter hvert undertegnede, arbeidet han med kirkeverket frem til 1968 da Forskningsrådet – ikke urimelig – satte foten ned og ba Kirkedepartementet som Riksantikvaren den gang sorterte under, overta. Statsråd Kjell Bondevik d.e., som var genuint opptatt av prosjektet, tryllet så å si over natten frem tre antikvarstillinger. Arbeidet ble fortsatt i Riksantikvarens regi frem til 1994 da hele prosjektet ble overført til det nyopprettede Institutt for kulturminneforskning (NIKU) der det fortsatt drives i beskjedent omfang. Christie selv gikk av med pensjon i 1991, men arbeidet trutt videre med det som skulle bli kronen på hans livsverk: boken om Urnes stavkirke som kom i 2009.

   Arbeidet med ”Norges kirker” var i seg selv en stor oppgave. Sigrid og Håkon Christies undersøkelser resulterte i 7 store bind om kirkene i Østfold, Akershus og Buskerud hvor Håkon behandlet kirkenes arkitektur og bygningshistorie mens Sigrid tok for seg interiør og inventar. Arbeidet tok uforholdsmessig lang tid fordi det, særlig for Håkons vedkommende, ble avbrutt av andre gjøremål, bl.a. deltakelse i utgravningene på Bryggen i Bergen i perioden 1955–58 hvor han sto for oppmåling og beskrivelse av de fremgravde bygningsrestene.

   Riksantikvarens tilsyn med restaurering og istandsetting av kirker førte også med seg en rekke spesialundersøkelser som medarbeiderne i ”Norges kirker” måtte påta seg. I løpet av 1950- og 1960-årene ble omfattende bygningsarkeologiske undersøkelser gjennomført i en rekke kirker og kirkeruiner. Den første i rekken var Urnes stavkirke i Sogn som ble utgravd i 1956–57. Her dukket sporene av minst én eldre kirke opp i grunnen under gulvet. Undersøkelsen av Urnes kirke er blitt stående som den ”klassiske” utgravning innen norsk kirkearkeologi – et arbeid hvis resultater var så betydningsfulle at de ledet til liknende undersøkelser i andre kirker. Blant dem var den middelalderske steinkirken i Kinsarvik i Hardanger og ruinen av Mariakirken på Sørenga i Oslo som Christie grov ut i 1961–62. Begge steder ble spor av eldre kirkebygninger funnet. Senere grov Christie ut en rekke stavkirker, bl.a. Uvdal og Nore kirker i Numedal, Reinli i Valdres, Lom kirke i Gudbrandsdalen og Rødven kirke i Romsdal. I tillegg ble tre helgelandske steinkirker fra middelalderen – Alstahaug, Dønnes og Herøy – undersøkt av Christie. Overalt dukket spor av eldre kirkebygninger eller graver som indikerte slike kirker, opp i grunnen under de stående kirkene.

   Naturlig nok ble Christie etter hvert den ubestridt ledende fagperson innen denne nye gren av norsk arkeologi. Utgravningene blottla sporene etter en første generasjon av norske kirker som tidligere var helt ukjent. Det dreide seg om små trebygninger hvor de bærende leddene (stolper, staver) var gravd ned i bakken. Tilsvarende undersøkelser i Danmark og Tyskland viste at denne kirketypen ikke var særnorsk. Liknende kirker må ha eksistert i hele Nord-Europa i tidlig tid – et faktum som kom til å kaste et helt nytt lys over det gamle stridsspørsmålet om den norske stavkirkes oppkomst og utvikling – et problem som også opptok Håkon Christie. Av den grunn deltok han bl.a. i 1960-årene i en bygningsarkeologisk undersøkelse av Greensted-kirken i Essex – en engelsk trekirke av en tidlig type som det fortsatt finnes stående rester av. En sammenfatning av sitt syn på den norske stavkirkens utvikling la han frem ved flere anledninger, bl.a. i første bind av Norges kunsthistorie (1981). En tidlig artikkel finner vi i ”The Åsa G. Wright Memorial Lectures” i Reykjavik fra 1970. Her trakk han også inn de store stavkirkene som ble reist på de islandske bispesetene Skálholt og Hólar i 1300-årene – for Skálholts vedkommende en kirke han selv hadde vært med på å grave ut i 1954–55. Disse kirkenes særegne konstruksjoner kaster nytt lys over senmiddelalderens stavkirker i Norge.

   Christies undersøkelser omfattet ikke bare grunnen under kirkene. Han målte opp en rekke stavkirker, særlig med tanke på et sammenliknende studium av deres konstruktive detaljer. Han mente at visse bygningstekniske løsninger som går uendret igjen fra kirke til kirke, kan ha blitt betraktet som fullgode i samtiden og dermed som endegyldige, mens andre løsninger varierte og av den grunn kan oppfattes som utviklingsstadier i en søken mot en best mulig teknisk løsning. På det grunnlag mente han å kunne spore konturene av en bygningsteknisk evolusjon som, uavhengig av tradisjonelle stilhistoriske kriterier, kan bidra til en relativ datering av stavkirkene.

   Sentralt i Håkon Christies arbeid står som nevnt studiet av Urnes stavkirke som han gjennomførte sammen med arkitekt Kristian Bjerknes og senere den danske arkitekten Knud Krogh. Arbeidet, som strakte seg over et tidsrom på mer enn 50 år, og som omfattet både en utgravning og en detaljert undersøkelse av den stående bygningen, endte i første omgang med at de tre forskerne ikke kunne bli helt enige om tolkningen av resultatene. Det førte til en diskusjon som ga støtet til nye undersøkelser og nye metodiske tilnærminger til materialet. I dag er det alminnelig enighet om at det må ha stått ikke mindre enn fire kirker på Urnes i tidens løp – to med jordgravde veggkonstruksjoner, én med sviller og fint bearbeidede detaljer (bl.a. den berømte Urnesportalen) samt den kirken som fremdeles står og som rommer så overraskende mange rester av kirken den avløste.

   Håkon Christie var en usedvanlig stillfarende forsker som i liten grad averterte sine resultater eller sikret seg posisjoner ved hjelp av dem. Det ideelle forskningsmiljø var for ham et nærmest anonymt fellesskap hvor resultatene skulle tale for seg selv i kraft av sin åpenbare kvalitet. Langt på vei skapte han et slikt miljø rundt seg. Det var i liten grad preget av prestasjons- og karrierejag – i større grad av rolig grundighet og ettertenksom tålmodighet. Hans rolle som forsker og hans menneskelige egenskaper ble like fullt verdsatt i stadig videre kretser. Han betydde mye for mange. Han ble ridder av 1. klasse av St. Olavs orden, Honorary member of the Society of Antiquaries of Scotland samt æresmedlem av Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring. I tillegg fikk han den såkalte Grosch-medaljen – en norsk arkitekturpris – samt Europarådets Europa Nostra-pris for bidrag til forståelsen av middelaldersk trearkitektur i Skandinavia. Han ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1976.

   Vi vil minnes Håkon Christie både som en fremragende forsker og kulturverner, men først og fremst som et varmt og helstøpt menneske. For min egen del vil jeg takke ham for et inderlig vennskap gjennom mange år – et vennskap som har betydd mye for meg.

 

Håkon Christies bibliografi finnes i Kirkearkeologi og kirkekunst. Studier tilegnet Sigrid og Håkon Christie, Øvre Ervik 1993.

Det Norske Videnskaps-Akademi
Drammensveien 78
N-0271 Oslo
Telefon: +47 22 84 15 00
E-post: post@dnva.no
 
Nettredaktør: Anne-Marie Astad
Design og teknisk løsning: Ravn Webveveriet AS
 
The Norwegian Academy of Science and Letters
Drammensveien 78
N-0271 Oslo, Norway
Telephone: + 47 22 84 15 00
E-mail: post@dnva.no
Web editor: Anne-Marie Astad
Design and technical solutions: Ravn Webveveriet AS