Hjem

Minnetale over professor Axel Seeberg

holdt i fellesmøte
den 20. oktober 2011

av professor J. Rasmus Brandt

 

Obligatorisk!

      I 1982, i samme år som han ble innvalgt i Vitenskapsakademiet, reiste en professor i klassisk arkeologi til Tønsberg for å arbeide et år ved det som den gang het Vestfold Fylkesmuseum. Professoren var Axel Seeberg og han ville bruke sitt sabbatsår ved Universitetet i Oslo til å lære mer om museumsarbeid. Høsten 1982 fungerte han endog som museumsbestyrer for en samling som med sitt materiale lå langt fra hans egentlige forskningsverden. Men kom Axel bare for å lære om museumsarbeid? Hva var det som dro ham hit? Og hvem var denne professoren som søkte en norsk provinsby i sitt frie forskningsår fremfor den klassiske verdens legendariske sentre som Athen og Roma med deres museer, monumenter og velfylte biblioteker og arkiver?

   Axel har alltid gått sine egne veier, ofte stikk i strid med forventningene. Da han i 1949 gikk ut av gymnaset som preseterist, forundret han mange da han i stedet for et høystatus medisin-, arkitekt- eller ingeniør-studium valgte å studere klassisk arkeologi – et fag som få visste eksisterte ved UiO, få år tidligere opprettet av fagets nestor professor Hans Peter L’Orange. Men Axel ble ikke lenge i Oslo. I 1952/1953 flyttet han studiene til University College, London (UCL), et skjellsettende år i hans liv. Der møtte han sin store kjærlighet gjennom hele livet, Elizabeth – og der ble han tatt under den australske professor T.B.L. Websters beskyttende vinger og ble fanget opp i Websters sterke interesse for det antikke teater både i tekst og bilder.1 Dermed var Axels sentrale forskningsbane lagt.

   I 1955 ble han magister artium ved UiO og i årene 1958–1960 var han forskningsstipendiat samme sted. Etter stipendiatperioden var han flere år hjelpelærer i klassisk arkeologi (L’Orange var da bestyrer ved det nystartede norske institutt i Roma) til han i 1965 ble ansatt som universitetslektor i faget. Året 1972/1973 tilbrakte Axel ved Institute of Advanced Study ved Princeton University, USA. Da L’Orange gikk av for aldersgrensen i 1973, ble hans stilling delt i en egen bestyrerstilling ved Roma-instituttet og et professorat i klassisk arkeologi i Oslo. I 1974 ble Axel utnevnt til professor i Oslo, en stilling han satt i frem til sin avgang i 2001. Søndag den 6. februar ti år senere sovnet han stille inn, fem dager senere, på sin 80-årsdag, ble han stedt til hvile.

   Det var helt naturlig at Axel fikk professorstillingen slik at han, sammen med sine studenter, kunne fortsette det viktige arbeidet med å kartlegge og dokumentere antikke gjenstander i norske private og offentlige samlinger, et arbeid han, inspirert av L’Orange, hadde startet med tidlig i sin yrkes­karriere ved UiO. Axel var således ikke helt ukjent med museumsarbeid da han kom til Tønsberg. Et produkt av dette viktige dokumentasjonsarbeidet var publiseringen (sammen med prof. Sverre Marstrander) av det første norske bind i serien Corpus vasorum antiquorum (se bibliografien nr. 9) – et internasjonalt katalogverk over antikke vaser underlagt Union Académique Internationale. Axel satt for øvrig i Vitenskapsakademiets nasjonale komité for både dette verket og verket Sylloge Nummorum Graecorum. I denne sammenheng kan også nevnes at Axel i årene 1956–1979 var norsk korrespondent for det bibliografiske verket Fasti Archeologici utgitt av Associazione Internazionale di Archeologia Classica med sete i Roma (bind 11–29), og i år 2002 ble han invitert som gjesteforeleser ved Institute of Classical Studies, University College, London, i forbindelse med den årlige T.B.L. Webster forelesning. Men hvorledes sto Axel frem som forsker, underviser og administrator, de tre hovedoppgavene for en akademiker?

 

Forskning – spørsmål uten svar, går det an?

 

Skal en forsker kunne stille spørsmål uten å gi svar? Det ligger som en liten undertone i all Axels forskning, en forskning som fordelte seg på problemer knyttet til det antikke teater og drama (med publikasjoner på internasjonale språk, og bare en på norsk!?), til antikke gjenstander i norske samlinger (på internasjonale språk og på norsk), og ymse, vanskelig klassifiserbare artik­ler skrevet for et bredere interessert publikum og nesten alle på norsk.

   Selv om Axels første arkeologiske arbeider omhandler gjenstander i norske samlinger (nr. 3–6, 9), var det teaterforskningen som sto hans hjerte nærmest og da særlig et motiv i korintisk vasemaleri fra rundt år 600 f.Kr.: ”padded dancers” – eller dansende menn med stor mave og bak, av tyskere kalt ”Dickbauchtänzer” og av franskmenn ”danseurs bouffants”. Webster hadde satt ham på sporet – kunne disse dansere hjelpe oss til å forstå den greske komedies opprinnelse? I en rekke arbeider (nr. 8, 10–14, 17, 19, 27–28, 33, 35, 39) beveger han seg inn mot problemets kjerne, avbrutt med digresjoner om stil, ikonografi og produksjonsteknikk. Hele forsk­­nings­prosessen samles i festskrift-artikkelen (nr. 35) til hans kjære venn, Erik Handley, i Cambridge. Fremstillingen gir ingen svar, men berører mange punkter i forbindelse med rituelle feiringer og senere teater, punkter som gir grunnlag for ettertanke og mer fordypning i et område som omfatter komediens opprinnelse, en opprinnelse som kanskje for alltid vil være gjemt i fortidens konturløse natt.

   I disse arbeidene fremstår Axel som en fremragende connoisseur (med et sjeldent godt visuelt minne) i ordets beste forstand, fullt på høyde med Webster, J.D. Beazley og Martin Robertson, for bare å nevne noen av de fremste forskere i etterkrigstidens England, som han stiftet personlig bekjentskap med. Hans arbeider var alle preget av en streng metodisk disiplin der gjenstandsbeskrivelsen var sentral og ordene nøye veid og overveid. Her var ikke rom for farverike og malende fremstillinger – alt var uttrykt kort og konsist og argumentenes ledetråd holdt leseren godt i tømme. Gjennom beskrivelsen ble viktige detaljer hentet frem (løsningen lå ofte i forståelsen av disse). Dette var de empiriske data – og ut fra dem vokste først stilanalysen, som la grunnlag for en datering, og deretter den ikonografiske analysen, som grunnlag for en billed-identifikasjon. Først med disse brikker på plass nærmet han seg tolkningen der den/de aktuelle gjenstand(er) ble plassert inn i en historisk, sosial, og/eller kulturell kontekst.

   Axel var ingen teoretiker, men han var ikke fremmed for teori. Gjennom sin stringente metodiske holdning kunne han ha blitt en god teoretiker, men han syntes nok at teori ble for abstrakt og fjernet gjenstanden fra dens antikke virkelighet. Det er fullt forståelig, for han fikk oppleve teoretikernes negative side da prosessualister sto mot post-prosessualister og arkeologer løp rundt på jakt etter sin egen filosof. Dagens fokus på materialitet ville ha passet ham bedre, selv om han antagelig ikke ville ha likt ordet.

   Orginaliteten i hans arbeider kommer særlig godt frem i en artikkel (nr. 19) om den etruskiske Campana-graven i Veii utenfor Roma. Det er en av de eldste bemalte graver; den ble funnet i 1842/43, i 1840-årene besøkt av George Dennis (1814–1898)2 – men ble dessverre overlatt til forfall og tilfeldigheter, og maleriene kjennes nå best fra samtidige akvareller og dårlige fotografier. På en fottur sammen høsten 1973 fant vi graven gjemt blant busker og stikkende bjørnebærkratt, avstengt med en rusten jerngitterport. I en tegning av graven utført av Luigi Canina (1795–1856)3 vises også gravutstyret (som ble spredd for alle vinder, med en liten kjerne bevart i Villa  Giulia-museet i Roma), bl.a. et korintisk kratér, som har en tvillingbror i Genève (om det ikke er grav-vasen selv). Med den som utgangspunkt og en liten aryballos-formet mugge med innrissede figurer hos en norsk privatsamler (kjøpt av en bonde i Veii) klarer Axel å gjenskape det kunstneriske miljø som maleren av graven hørte til og bekrefter en datering av graven til sent 600-tall f.Kr.

   Axels ”padded dancer”-interesse fant et viktig utløp i monografien Corinthian Komos Vases (nr. 17), en katalog med analyserende tekst over billedmotivet. Boken ble mottatt med stor oppmerksomhet, fikk flere fine anmeldelser – best oppsummert av en fremstående engelsk kjenner av gresk vasemaleri, R.M. Cook, den gang bestyrer av Museum of Archaeology, Cambridge: ”His treatment is sanely cautious and shrewd. The English style is clear, neat, and idiomatic, and occasionally arch. For those in any way interested in such dancers this book is much more than a catalogue.”4

   Axel var sterkt knyttet til Webster, og det var bare naturlig at han, sammen med en annen Webster-student, J. Richard Green fra Sydney, gikk sammen om å supplere et av Websters mange påbegynte verk, publisert, men ikke fullført: Monuments Illustrating New Comedy (først utkommet i 1961, deretter i 1969 i revidert versjon). Men det ble ikke et supplement – det ble et helt nytt verk, der de to forfatterne i all beskjedenhet gjemmer seg bak Websters navn og boktittel med et kort ”3rd ed. revised and enlarged by …” (nr. 33: 1995). Websters verk besto av en katalog på ca. 1.400 artefakter som avbildet masker, skuespillere og scener fra den nye komedie. Denne ble fullstendig revidert (mange numre strøket fordi de ikke hørte hjemme her eller var moderne forfalskninger) og utvidet til å inneholde mer enn 3.500 enkeltgjenstander organisert med kodebetegnelser etter kronologiske perioder (fra 4. årh. f.Kr. til 5. årh. e.Kr.), gjenstandens produksjons/opprinnelsessted (ikke funnsted) fra hele Middelhavsområdet), materiale og motiv   – ”a herculean scholarly labour” som en anmelder beskrev det5 – og på en slik måte at katalogen var lett å forstå og bruke. (Det bør tilføyes at verket var klart til trykking allerede i 1986/1987, lenge før e-mailen hadde erobret og ødelagt forskernes forskningstid; all kommunikasjon mellom Oslo og Sydney foregikk pr. brev og fax.). Men også dette verket (i to bind) var langt mer enn en katalog; det inneholdt analyserende kapitler som prøvde å hente ut meninger av katalogen: om teatermasker og masketyper sett både synkront og diakront, om kronologiske funnspredninger og gjenstandenes betydning sett i en sosial og politisk kontekst, om billedfremstillinger som illustrasjoner av ny-komedie diktning og teater, o.l. – det hele støttet opp av flere registre.

   Dette var den ene hovedtråden i Axels vitenskapelige produksjon, den andre var antikke gjenstander i norske offentlige og private samlinger, et arbeid påbegynt av hans andre lærer Hans Peter L’Orange. Det til tross, Axel forble på mange måter L’Oranges fortapte sønn, de hadde stor gjensidig respekt for hverandre, men faglig gikk de i forskjellige retninger og hadde lite å si hverandre. I samlingene var det i første rekke keramikken som interesserte (se nr. 6 og 16) med manuskriptene til Corpus vasorum antiquarum som de viktigste bidrag – et bind publisert sammen med Sverre Marstrander (nr. 9), det andre overlatt i manuskriptform og bearbeides nå for publikasjon (nr. 45). Men Axel var ikke monoman keramikkforsker – han kastet seg også ut i skulpturen med samme stringente metode og viste frem noen interessante antikke kunstverk i norske samlinger for et utenlandsk fagpublikum (nr. 3, 5, 20).

   Axels største bidrag på denne fronten var likevel ikke det han publiserte, men det han i det stille fikk sine studenter til å publisere, i første rekke fra den lenge glemte Ustinow-samlingen, en samling kulturgjenstander fra Palestina (fra alle perioder) samlet av den russiskfødte, tyske baron Plato von Ustinow, i Jaffa, solgt til en gruppe norske forretningsmenn i 1917. De solgte noe av samlingen før den til slutt under siste krig ble deponert på og senere gitt til Etnografisk museum. Dette engasjementet for de norske samlinger, der han hele tiden lot sine studenter stå frem og høste æren, førte til at Kulturhistorisk Museum for noen år tilbake opprettet en egen stilling til å ta seg spesielt av denne og andre antikke samlinger i museet.

   Den gjenstand som likevel opptok Axel mer enn noen annen fra våre samlinger, var en liten haug med små biter av romersk kaméglass, funnet under jordarbeider i 1854 ved gården Solberg i Nedre Eiker – et meget sjeldent funn utenfor Romerrikets grenser. Her gikk Axel tålmodig og grundig til verks: han finkjemmet arkiver, lette frem karter, saumfór området til fots, samlet inn kunnskaper om kaméglass – det var mange spørsmål, som ble stilt, men ikke alle var mulig å besvare. Artikkelen (nr. 38) om funnet er lettskrevet og elegant og nedvurderer beskjedent det dyptpløyende detektivarbeid bak teksten. Den burde publiseres internasjonalt; Axel kviet seg for å gjøre det, han syntes han ikke hadde kommet langt nok, dessuten virker artikkelen mer intim enn det man ellers er vant til å finne fra Axels engelske hånd.

   I tillegg til disse hovedretningene i Axels vitenskapelige produksjon finner vi en blanding av vitenskapelige (nr. 1, 15, 18, 23, 31–32, 34, 40, 42, 44) og populærvitenskapelige artikler (21–22, 24–26, 29–30, 41, 43), skrevet på norsk og på engelsk, der han ofte går utenfor den snevre klassiske ramme og viser sitt kulturelle vidsyn. Disse artiklene (og særlig de skrevet på norsk) står i sin bredde, intimitet, ironi, og skjemsler ofte i sterk kontrast til hans detaljerte og dyptpløyende detektivarbeid i forbindelse med de greske vasene og teateret (selv om skjemslene ikke manglet i disse siste heller, de var bare litt mer temmet). Det var kanskje derfor han følte liten trang eller lyst til å popularisere sitt eget spesielle forskningsfelt. Særlig kommer hans underfundige humor til syne i små artikler til feiring av kollegaer. Mest burlesk er artikkelen til tidligere professor i kunsthistorie Per Palmes 60 årsdag i 1974 (nr. 22). Temaet var hyllest og triumf, som Palme selv hadde håndtert i sin store monografi om Peter Paul Rubens apoteosemaleri av kong Jakob I i Whitehall Banqueting House i London. Axel var nettopp blitt ansatt som professor, til dels takket være Palme, som ikke ville ha den svenske utfordreren til stillingen, Carl Nylander 6 – som han sa, det fikk være nok med en svensk professor på et lite institutt. Her beveger Axel seg på den hvasse sverdeggen mellom ironisk parodi og varm hyllest, som bare han kunne klare det – og som Palme ville være den første til å forstå og sette pris på. Klassisk er billedunderskriften til avbildningen av Augustus’ Prima Porta-statue, der han står med høyre hånd hevet i en talegestus: ”Rett ned gaten og første til høyre”.

   Axel trivdes best i det korte format og levde opp til sitt dictum: ”Skriv ikke bøker, dem er det ingen som leser. Skriv artikler!” Og titlene på artik­lene var like korte og konsise som artiklene selv, noen finurlige med et anstrøk av tørr humor, alltid to the point. Til glede for mange kollegaer: titlene på hans arbeider fyller sjelden mer enn én linje i en bibliografi – og fyller de mere så skyldes det tittelen på verket de er publisert i.

   Axel hadde ingen stor vitenskapelig produksjon – og han ville antagelig i dag ha blitt fratatt forskningsmidler og pålagt mer undervisning for å kompensere for manglende vitenskapelig produksjon. Axel var en perfeksjonist; hans vitenskapelige arbeider var gjennomarbeidet i hver minste detalj, de var gjennomsyret av omfattende viten – for ham var kvalitet viktigere en kvantitet. Det er umulig å skumme gjennom hans arbeider, fordi i hver setning ligger det gjemt en viktig mening. Det herkuliske innsamlings- og forskningsarbeid (nr. 33, nevnt over) han nedla sammen med Richard Green og som resulterte i et to binds verk på over 800 sider, var resultat av et årelangt systematisk detektivarbeid – og det ble høyt priset av en rekke anmeldere i fagets mest betydningsfulle tidsskrifter. Det verket ville for Axel, fordi det var produsert av to forfattere på et forlag som ikke lå på 2-nivå, ha gitt en uttelling mindre enn tre små artikler i et mindre norsk populærorientert fagtidsskrift. Det er noe galt når forskningen skal styres av et nærsynt premieringssystem som oppmuntrer til billig kvantitet fremfor verdifull kvalitet.

   Spørsmålet var hele tiden drivkraften i Axels forskningsinnsats – og med den arkeologiske gjenstand i sentrum søkte han hele tiden nye veier og ble aldri trett av å stille spørsmål, selv om mange ikke ga noe svar. Det går an! Axel sa det slik i forbindelse med noen bronsestatuetter av skuespillere med masker: ”The question is typical of those which a work of the present sort can raise; and if the work fails to provide an answer, let us remember that questions, too, are useful.” (nr. 27, s. 273). Også i dette var Axel en trofast Webster-elev.

 

 

Undervisning – er dette noe for deg?

 

Axel var dyktig foreleser, men han ble ofte anklaget for å skremme studentene vekk fra faget – mange følte det kanskje slik. Det var ikke for selv å slippe unna undervisning og veiledning han gjorde det; han forholdt seg helt til de tørre realiteter. Hvilke muligheter ville en student i klassisk arkeologi ha til siden å finne seg en jobb i faget? Han selv satt på den eneste faste fagstillingen som fantes i Norge! Roma-instituttet var en liten sikkerhetsventil, men der fikk man ikke sitte mer enn maksimum seks år i en stilling.

   Den gang, da universitetet ennå utdannet studenter til en profesjon, kunne man tillate seg å være livsnær og presentere fakta. I dag, når universitetet er blitt en kunnskapsfabrikk, lærerne maskinene og studentene produktene (og dermed også inntektskilden), kan man ikke skremme vekk studenter. De må lokkes, fordi universitetet utdanner ikke lenger studenter til en profesjon, men til å bli gode samfunnsborgere som kan fylle enhver form for stilling, fra pumpemann på bensinstasjon (om ikke den stillingen allerede er automatisert bort) til saksutreder for regjeringen. Det er viktigere å lære et analytisk redskap som kan brukes i flere jobbsammenhenger enn å tilegne seg spesialkunnskaper, som det for øvrig er best å ikke ha – snevre fagkunnskaper må ikke virke forstyrrende inn på den jobbvirkelighet du skal spesialisere deg i senere.

   Axels forelesninger (uten manuskript) var fylt med vide kunnskaper; som én tidligere student uttrykte det: ”Som foreleser lette han bestandig etter fullkomne og logiske setninger, vel å merke fullstendige setninger; en stenograf ville etter en forelesning ha en artikkel, ikke løsrevne tanker.” De beste forelesningene var de han holdt med en neve utplukkede lysbilder i den ene hånden og et lysbildeapparat for enkeltbilder han styrte med den andre. Dermed kunne han velge fritt og improvisere, ikke bundet av en ferdiglastet karusellkassett. Kunnskap og fagterminologi sto sentralt i hans forelesninger – uten disse på plass var det vanskelig å komme videre i faget.

   Som veileder kunne Axel være meget spissfindig – for en utenforstående på grensen av det grusomme, som den gang han sa til en nær innleveringsklar doktorgradsstudent: ”Din uttrykksvilje er nok sterkere enn evnen.” Eller som hans gode venn og kollega Richard Green uttrykte det nylig i et brev: ”You speak of his occasional forthright comments, and rightly so.         I had tended to attribute it to his Scandinavian nature (forgive me!), but I think he in fact found criticism of others difficult, with the result that when he attempted it, it came out more strongly than one might have expected. He was so modest and so kind that in a rather ironic way, he did find being   critical a problem. Equally, he was not a gossip and I don’t think he found the gossip of others attractive­  unless there was an important piece of information involved, but then it was not really gossip.”

   Om Axel kunne virke ”grufull” mot sine fremskredne studenter, moret det ham av og til å spille de yngre studenter små puss. Den 1. april et år fikk studentene vite at all diskusjonen rundt bruk av den doriske eller joniske fot som måle-enhet i gresk tempelarkitektur har vist seg å være fåfengt. Arkitektene brukte sine egne føtter til å måle med. Ingen reagerte! – Ved en annen anledning sa han at grekerne bygde sine templer ovenfra og ned! Han gjennomførte med gravalvorlig mine hele oppbyggingen (eller skal vi heller si nedbyggingen) av templet i detalj uten spørrende motsigelser. Man kan kanskje ikke undres over at en grunnfagsstudent, som skulle skrive om gresk og romersk byplanlegging, i beskrivelsen av en gridplan påsto at den var lagt opp over et system bestående av horisontale og vertikale gater! Var det et flittig forelesningsreferat som lå bak? Hvis en student på en eller annen måte hadde gjort inntrykk på Axel, det være seg faglig eller privat, så kunne vedkommende risikere å bli konfrontert med dette til eksamen. Axel hadde ved siden av sitt fag en lidenskap for sin have på      Bestum. Ved en anledning hadde han en student hvis far drev frukttreavl i Østfold og Axel endte visstnok opp med å kjøpe et kirsebærtre fra faren. Åpningsspørsmålet til den stakkars grunnfagsstudent ved muntlig eksamen var: ”Hvem innførte kirsebærtreet til Europa?” Djevelsk!? Kanskje ikke, det var stikkordet til neste spørsmål – et fotografi av et romersk portrett fra Nasjonalgalleriets samling: et portrett som forsøksvis er blitt identifisert som den senrepublikanske politiker, hærfører og levemann Lucius Licinius Lucullus – en gjenganger under omvisningene i Nasjonalgalleriet. Koblingen var gjort!

   Det er lett å henfalle til anekdoter (og flere kunne fortelles), når andre ord ikke strekker til – men anekdoter er også viktige for å karakterisere en avholdt person. Men for å oppsummere så sto for Axel den arkeologiske gjenstand like sentralt i hans undervisning, som den sto i hans forskning. Han innpodet sine studenter med analysemetoder og en antikk gjenstandskunnskap, som har vært meget viktige verktøy for deres senere forskning – noe, som i dag, dessverre har måttet vike for en overdreven sterk teoribygging. Mellom inspirerende kateterforelesninger, ofte i en seminaraktig form, og besøk til museer og privatsamlere rundt i Oslo, fikk studentene en tilnærming til det antikke gjenstandsmateriale, som ingen siden har villet være foruten. Axel skapte ingen skoletenkning, men oppmuntret sine studenter, slik han selv hadde gjort, til å følge egne interesser og han hjalp dem gjerne med å komme ut av det lille miljøet i Norge. I tillegg, før det ble billigere å fly til Roma, tok han hvert år sine studenter en uke til København, for der å stifte bekjentskap med antikke samlinger Norge ikke kunne oppvise. Reisen, frem og tilbake med danskebåten, fant alltid sted i første uke av mai – etter at Tivoli hadde åpnet tradisjonelt på månedens første dag!

 

Administrasjon – med papirkurv som våpen

 

Ingen har beskyldt Axel for å være en dyktig administrator, og aldri sto han frem og påtok seg større administrative oppgaver. Men i det stille fikk han hjulpet mange av sine studenter til utenlandsopphold og stillinger og han fikk UiO til å ta ansvar for de antikke skatter det ikke visste at det hadde. Egentlig var han anarkist. Hans beste våpen mot den tiltagende byråkratisering ved universitetet med utredninger, planer, evalueringer, osv. var papirkurven. Her fløy han lavere enn radaren, som en kollega uttrykte det. Richard Green treffer antagelig spikeren på hodet når han skriver: ”He could always put his finger on the absurd. This is perhaps why he found the changing style of universities difficult and unattractive, and he did not cope with it very well. For him quality of scholarship spoke for itself and did not need the sort of explanation and justification that has become popular with our administrators. It is a pity because in more recent times it limited the impact he could make for his subject and for his students. He did not promote himself either, always remaining modest. He was an honest man, a man of enormous integrity.” Dette er viktige ord til ettertanke for dagens uni­versitetspolitikere.

   Her ligger muligens gjemt én grunn til at Axel under sitt friår i 1982/ 1983, ikke flyktet inn i sin egen forskningsverden, men til en annen offentlig institusjon for å finne den mening han syntes gled fra ham på universitetet – vekk fra det kontrollerende byråkratiet, tilbake til gjenstanden. Grunnen til at det ble Vestfold Fylkesmuseum var nok enda mer personlig: På Hvaløy utenfor Nøtterøy hadde han tilbrakt sine sommerferier, der lå hans fars barndomshjem bygget av hans oldefar, som var kaptein og en rett kjent skikkelse i Tønsberg. Han håpet kanskje også å finne litt spor av sin egen slektshistorie i museet, en interesse som den gang hadde begynt å fenge ham og siden fulgte ham livet ut.

 

 

Epilog – om vidd og visdom

 

Axel var en hjemmets mann og stelte sin have på Bestum med like stor kjærlighet som sine greske vaser – og han kunne ofte forbause med sine botaniske kunnskaper både på det jordnære have-nivå og i den antikke verden. Han hadde ikke noe forhold til moderne teknologi – han klarte seg godt uten bil og var trofast mot sin skrivemaskin til det siste – til slutt dog elektrisk og med rettetast, noe han i et utslag av selvironi var meget stolt over. Han var ingen sportsmann, men gikk daglig frem og tilbake mellom sitt hjem på Bestum og universitetet og tok sin familie på lange turer i Nordmarka.

   Axel var presis, og uten unødige ord satte han gjenstanden i sentrum, krydret med litt tørr engelsk humor. Han var beskjeden og tilbakeholden, sto ikke frem i offentligheten. Axel var en mester – i det stille. Han unngikk publisitet, og på grunn av sin beskjedenhet ble han glemt da han sluttet ved UiO. Ute av øye, ute av sinn er universitetets hårde lov. Det dukker stadig opp nye til å fylle tomrommene. Men disse minneord er ikke skrevet som utslag av en dårlig samvittighet, heller som en tributt til en person som ga i det stille og aldri ba om noe, en person som har betydd langt mer for klassisk forskning i Norge enn hans CV og bibliografi bærer bud om.

   Et lite spor har han dog lagt igjen. Da Erik Østby, senere professor i faget, tok sin filosofiske doktorgrad i klassisk arkeologi i 1991, fant Axel frem en sjelden bok fra sin samling: L.B. Stenersen: De historia variisque generibus statuarum iconicarum, Christiania 1877, den første doktoravhandling i faget, Eriks var den tredje – den eneste imellom dem var Hans Peter L’Orange i 1933. Axel fikk boken i gave fra Leif Amundsen, professor i klassisk filologi ved UiO, da han tiltrådte som professor i 1974. Når går boken som en stafettpinne blant de kreerte doktorer i faget og vil etter hvert bli stående som et historisk vidnesbyrd over de faglige grunnvoller Axel konsoliderte etter Hans Peter L’Orange.

   I hyllesten til sin nære venn prof. Erik Handley, startet Axel artikkelen med et sitat fra The Pickwick Papers: Vidth and wisdom, Sammy, alvays grows together. Dette er et sitat som passer like godt til Axel selv – men med en liten omskrivning og tilføyelse som gjelder ham spesielt og kan oppsummeres som følger: Hos Axel vokste wit, width, wisdom, and words alltid sammen – med et lunt smil i øyekroken.

 

 

Bibliografi 1958–2010

 

1. 1958:           Hellas og hellenismen. I: Arne Ording & Thorleif Dahl (red.): Aschehougs verdenshistorie, bind 1: Oldtiden. Oslo: Aschehoug, s. 146–278.

(2. 1959:         Medarbeider i den norske utgaven av Grimbergs Verdenshistorie).

3. 1959:           Two Pseudo-Seneca replicas in Oslo. Symbolae Osloensis 35, 98–112.

4. 1961:           I Norges første antiquarium”. Aust-Agder Arv 1960, 1–9.

5. 1962:           Disjecta membra. Acta ad archaeologiam et artium historiam pertinentia 1, 17–25.

6. 1963–1964:Samlingen av greske vaser. Kunstindustrimuseets årbok, 7–44.

     (7. 1964: oversettelse av P.G. Wodehouse: Franskbrød og arme riddere (originaltittel: French leave). Oslo: Aschehoug).

8. 1964:           The Wellcome Painter and his companions. Acta Archaeologica 35, 29–50.

9. 1964,           sammen med S. Marstrander: Corpus vasorum antiquorum, Norway: Public and private collections 1. Oslo: Universitetsforlaget.

10. 1965:         Hephaistos rides again. Journal of Hellenic Studies 85, 102–109.

11. 1965:        Padded-dancer vases in the style of Timonidas. Acta ad archaeologiam et artium historiam pertinentia 2, 1–8.

12. 1966:         Astrabica: (Herodotus VI. 68–69). Symbolae Osloensis 41, 48–74.

13. 1967:         A Boston fragment with a prisoner. Bulletin of the Institute of Classical Studies 14, 25–35.

14. 1967:         Eukleenvasen?. Wissenschaftliche Zeitschrift der Universität Rostock. Gesellschafts- und Sprachwissenschaftliche Reihe, Heft 7/8, 16, 523–527.

15. 1969:         Poppies, not pomegranates. Acta ad archaeologiam et artium historiam pertinentia 4, 7–11.

16. 1969:         Fra oldtidens verksteder. Trondhjems kunstforening. Årsberetning, s. 5–17.

17. 1971:         Corinthian komos vases (Bulletin of the Institute of Classical Studies, supplement 27), London.

18. 1972:         Musical drinking-cups. Journal of Hellenic Studies 92, 183–184.

19. 1973:         Tomba Campana, Corinth, Veii. Hamburger Beiträge zur Archäologie 3, 65–118.

20. 1973:         Caracalla (oder Geta)?. Antike Kunst 16, 76–82.

21. 1973:         Den evige Pan. Kunst og Kultur 56, 3–12.

22. 1974:         Pathos og bathos. Om heroisering, mer eller mindre vellykket gjennom tidene. Kunst og Kultur 57, 143–152.

23. 1978–1979:          Five kings. Saga Book 20.1–2, 106–113.

24. 1983:         Vestfold Fylkesmuseum og steinindustrien. Vestfoldminne, 42–43.

25. 1984:         Minnestein og steinminner. Vestfoldminne, 55–61.

26. 1985:         Aut Caesar, aut nihil. Kunst og Kultur 68, 179–183.

27. 1988:         Bronzes referring to New Comedy. I: K. Gschwantler & A. Bernhard-Walcher (red.): Griechische und römische Statuetten und Grossbronzen. Akten der 9. Internationalen Tagung über antiken Bronzen 21.–25. April 1986 in Wien, Wien: Kunsthistorisches Museum, s. 270–274.

28. 1988:         Heads on platters. I: J.H. Betts, J.T. Hooker & J.R. Green (red.): Studies in honour of T.B.L. Webster. Bristol: Bristol Classical Press, vol. 2, s. 121–132.

29. 1988:         Sludder og vev. Klassisk Forum 1988.2, 21–24.

30. 1991:         Kolbjørn Skaare. Numismatics in a cold climate. Nordisk numismatisk årsskrift, 13–18.

31. 1992:         Var Pausanias arkeolog?. I: Ø. Andersen & T. Eide (red.): I Hellas med Pausanias: artikler og oversettelser, Bergen: Det norske institutt i Athen, s. 145–152.

32. 1994:         Epoiesen, egrapsen, and the organization of the vase trade. Journal of Hellenic Studies 114, 162–164.

33. 1995,         sammen med J.R. Green: Monuments illustrating New Comedy. Third edition, revised and enlarged (Bulletin of the Classical Institute, supplement 50), London, 2 vols.

34. 1995:         The wine-god in his little ship. Eirene 31, 1–4.

35. 1995:         From padded dancers to comedy. I: A. Griffiths (red.): Stage directions: essays in ancient drama in honour of E.W. Handley (Bulletin of the Institute of Classical Studies, supplement 66), London, s. 1–12. Denne artikkel ble 22.02.2011 lagt ut on line:

           http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.2041-5370.1995.tbo2175.x/abstract

36. 1996:         Françoisvasen, og hvorfor. I: E. Østby, T. Skedsmo & G. Alfsen (red.): I H.P. L’Oranges fotspor: forskning ved Det norske institutt i Roma, Oslo: Messel forlag, s. 30–46.

37. 1996:         Teateret i den ‘gode keisertid’. I: J.H. Schreiner & K. Ødegård (red.): To gode keisere? Roma under Traianus og Hadiranus, Oslo: Universitetet, s. 187–198.

38. 1999:         Solbergfunnet”. Universitetets Oldsaksamling. Årbok, 107–128.

39. 2002–03:   Tragedy and archaeology. Forty years after. Bulletin of the Institute of Classical Studies 46, 41–75.

40. 2004:         Related to the La Trobe Painter. I: L. Beaumont, C. Barker & E. Bollen (red.): Festschrift in Honour of J. Richard Green (Mediterranean Archaeology 17). Sydney: University of Sydney, s. 79–85.

41. 2004:         Eirik Vandvik: Gresk mytologi illustrert med sitat frå gresk litteratur og bilete av kunst frå antikken (3. utg. Billedutvelgelse ved Axel Seeberg, revidert av Kari Brudevoll), Oslo: Samlaget.

42. 2006:         Sverd og annet fra Vika. I: H. Glørstad, B. Skar & D. Skre (red.): Historien i forhistorien: Festskrift til Einar Østmo på 60-års dagen, Oslo: Kulturhistorisk museum, Universitet i Oslo , s. 229–235.

43. 2007–2008:          Et portrett fra magasinet – Jahn Rasmussen Sande, Vestfoldminne, 120–123.

44. (2010):      The first big acquisition. I: M. Prusac Lindhagen (red.): The Collection of Antiquities at the Universitiy of Oslo (foreløpig tittel), ms. om Kong Oscar IIs gave til museet bestående av 18 vaser fra Heinrich Schliemanns samling, innlevert 4. nov. 2010.

            (45. Tillegg: ca. 1972 fullførte Axel Seebeerg et ms. for det som skulle bli CVA vol. 2 (nå vol. 3) over italisk keramikk i norske samlinger. Ms. er nå under gjennomgang med komplettering og redaksjon av cand. philol. Camilla Cecilie Wenn).

Det Norske Videnskaps-Akademi
Drammensveien 78
N-0271 Oslo
Telefon: +47 22 84 15 00
E-post: post@dnva.no
 
Nettredaktør: Anne-Marie Astad
Design og teknisk løsning: Ravn Webveveriet AS
 
The Norwegian Academy of Science and Letters
Drammensveien 78
N-0271 Oslo, Norway
Telephone: + 47 22 84 15 00
E-mail: post@dnva.no
Web editor: Anne-Marie Astad
Design and technical solutions: Ravn Webveveriet AS