En vitenskapelig revolusjon:

Gammelt DNA, sekvensering og arkeologi: Kan det forenes?

Referanser

1. Kristian Kristiansen, Curr Swe Archaeology 22, 11 (2014)
2. T. Günther et al, PLoS Biol. doi: 10.1371/journal.pbio.2003703 (2018)
3. J. V.. Moreno-Mayar et al, Nature 553, 203-207 (2018)
4. A. Bergstrøm og C. Tyler-Smith, Curr Biol. (2018) doi: 10.1016/j.cub.2018.03.033.
5.  Lederartikkel, Nature 555, 559 (2018),
6. T. King, Nature 555, 307-8 (2018)
7. E. Callaway, Nature 555, 573-6 (2018)
8. C. P. Snow, The Two Cultures and the Scientific Revolution (1959). Ny utgave, Martino Fine Books (2013).

I forrige årtusen ble DNA ansett som så skjørt og sensitivt at det ble fort nedbrutt. Det var ingen som tenkte seg muligheten av at biologisk materiale som var tusener av år gammelt, kunne inneholde DNA med noe særlig informasjon. Så feil kunne man ta.

Bilde
Sjelett hodeskaller
Foto: Pixabay

I begynnelsen av vårt årtusen ble det utviklet gode metoder til å fiske ut gammelt DNA fra en overvekt av annen DNA i organisk materiale, spesielt beinrester. Samtidig ble det utviklet effektive metoder for genomisk sekvensering, og dermed var arbeidet med arkeologisk DNA startet opp. Og hvilke gjennombrudd som fulgte. Den kjente arkeologen Kristian Kristiansen kalte dette for et paradigmeskifte og en vitenskapelig revolusjon.

For 60 år siden ble klassisk arkeologi utfordret av karbon-datering. Redselen var utbredt, men gikk over etter noen tiår. Nå er det tydelig at genomisk sekvensering av arkeologisk DNA (ancient DNA, aDNA) representerer en ny utfordring. Metoden kan gi svar på hvordan folk og kulturer vandret og spredte seg. Historien om tysk arkeologi på starten av 1900-tallet skremmer fremdeles. Den gang ble tvilsomme arkeologiske hypoteser og funn brukt som grunnlag til å fortelle at den tyske kultur var overlegen og dominerte i Europa for noen tusenår siden. Disse arbeidene ble utnyttet for å spre og styrke nazismen.

Rett til land og vann
På samme måte har en del av sekvenserings-dataene fra aDNA blitt tolket som støtte til et folks rett eller ikke rett til et land – og liknende kortslutninger. 
Bruken av genomisk sekvensering gjør at fagfelt som tidligere har hatt liten kontakt, nå må forsøke å finne en felles plattform for samarbeid. Informasjon fra aDNA kan ha betydning, for arkeologer, evolusjonsbiologer og molekylærbiologer, men også innen fagfelt som historie, språkforskning, religion, kultur og medisin/epidemiologi. Det arbeides for at disse fagfeltene skal samarbeide godt, men det finnes, på begge sider, krefter som ikke synes at dette er noen god idé. Allerede nå ser vi at sekvensering av aDNA har forsynt verden med revolusjonerende ny informasjon om hvordan folk har flyttet på seg, hvem de var i slekt med og hvor de kom fra. At våre forfedre ikke bare var mennesker (homo sapiens), men også neandertalere, hadde vi ikke funnet ut uten genomisk sekvensering.

Innvandring
Det har i hundre år vært diskutert hvordan kultur forflytter seg. Genomisk sekvensering av aDNA forteller at flytting av kultur i mye større grad enn før har skjedd ved at folkegrupper har overtatt de landområdene de har invadert. For eksempel er det mye som tyder på at befolkningen i Storbritannia ved slutten av forrige istid ble fullstendig utradert av ny innvandring for rundt 5000 år siden. Det var ikke den lokale befolkningen som «lærte seg» en ny kultur. Mye av det samme skjedde nok, ifølge sekvenseringsdata, da folket på de asiatiske stepper spredte seg vestover. De tok med seg sin religion (Tor og Odin og de andre norrøne gudene), sin kultur, det indo-europeiske språk og overtok landene de kom til.  Innvandringen av mennesker etter istiden til Norge har nylig blitt undersøkt med molekylærbiologiske metoder.

Tidspunkt og omfang av innvandringen til Amerika for 10-15000 år siden har også blitt snudd opp-ned av sekvenserings-analyser, på samme måte som innvandringen av mennesker til Polynesia har måttet revideres, ofte til kraftig følelsesmessig motstand fra befolkningen i området. Hvorvidt alt dette gir de riktige beskrivelsene av hva som skjedde og er korrekt fortolket, er i øyeblikket ikke soleklart.

Overdreven tolkning?
Det er tydelige tegn på motstand fra arkeologhold mot overdreven bruk og tolkning av sekvenseringsdata, som ofte ikke stemmer med klassisk arkeologi. Denne konflikten har blitt belyst i mange artikler i kjente, internasjonale tidsskrifter. Det er også en stor bekymring at arkeologer ikke lenger kommer til å de «viktige» tidsskriftene med mindre de har aDNA-data. Og det markedet er nærmest monopolisert av en liten gruppe samarbeidende laboratorier. Er dette nok et eksempel på en kollisjon mellom to kulturer, slik som beskrevet av C.P. Snow som den klassiske diskusjonen mellom humaniora og naturvitenskap? Kanskje er bildet av invaderende folkeslag som overtar makten og kulturen en parallell til hva som skjer med arkeologi: De kan velge å samarbeide eller bli utslettet. Kulturen vil bli endret.

Akademiet fikk professor Kristian Kristiansen til å presentere dette problemkomplekset på møtet den 3. juni. Arkeologen Martin Furholt og molekylærbiologen Bastiaan Star kommenterte, etterfulgt av diskusjon. Opptaket legges på nettsidene senere. 

Av professor Erik Boye, gruppeleder for gruppe 6, Cellebiologi og molekylærbiologi.